Nå er Herren nær

3. søndag i advent (B)

Innledningsvis vil jeg dag gjøre oss alle oppmerksomme på en liten detalj angående dagen i dag, og da gjelder det ikke det helt åpenbare, at presten bærer rosa messehagel, men en detalj som nok som oftest går oss hus forbi på denne tiden av det liturgiske år. Ikke bare er det tredje søndag i advent i dag, det er også 17. desember. I og for seg ikke noe eksepsjonelt ved det, men det betyr at vår adventstid forandrer karakter. På denne dagen går vi med andre ord inn i en ny liturgisk fase.

Stort sett er det vi prester, munker og nonner som merker dette når vi ber tidebønner. Fra og med 17. desember er det nemlig egne tekster som skal leses. Et eksempel er det som kalles invitatorium, altså den aller første bønnen vi ber om morgenen. Frem til nå i adventstiden har vi hver morgen bedt: Kom, la oss tilbe Herren, Kongen som kommer. Fra i dag morges ber vi: Nå er Herren nær. Kom, la oss tilbe ham. Lesningene, både i tidebønnene og messene, begynner herfra å handle mer om Jesu første komme i Betlehem, og ikke like mye om hans andre komme i herlighet ved tidenes ende. Dessuten begynner vi å nå å be de såkalte Å-antifonene hver dag, som handler om hvem Jesus er: Å, Visdom, Å Adonai, Å skudd på Jesse rot osv.

Alt dette betyr at vi nå går fra å tenke på at Jesus skal komme igjen til å forberede våre hjerter til å feire Hans fødsel, uten at disse to tingene utelukker hverandre. De fleste av oss vil nok merke denne uken, at adventstiden har vært veldig kort, og at alle praktiske ting nå må forberedes. Julaften er kun om en uke. Samtidig blir vi i dag minnet på at vi nettopp ikke må glemme den åndelige forberedelsen til julefeiringen. Julebaksten er kanskje snart i boks, bokstavelig talt. Vi planlegger julemiddager i detalj, selv om det er det samme som i fjor, og vi legger opp til en maksimalt hyggelig stund for våre nærmeste og oss selv i dagene som kommer. Samtidig kan vi gjerne huske på det åndelige måltidet som julen er.

Vi burde være nidkjære også i vår planlegging av dette åndelige måltidet. Hvilken bønn skal vi be før vi setter oss til bords julaften? Skal vi lese juleevangeliet? Skal jeg lese en bok i julen, en som fordyper troen? Kanskje burde jeg intensivere min personlige bønn nå siste uke i advent, slik at jeg heller ikke glemmer den personlige bønnen i juletiden, hvor mye annet også opptar vår oppmerksomhet? «Lev uten opphør i bønn» sier jo Paulus til oss i dag. Hvis vi har en julekrybbe som vi setter frem i hjemmet denne uken, så hvorfor ikke samles rundt den for å be sammen? Uansett blir nok det viktigste for oss å samles til messe og sammen høre Guds ord og motta sakramentet. Her på alteret stiger jo Jesus ned i prestens hender, som den gang da han steg ned fra himmelen, ble unnfanget ved Den Hellige Ånd og født av Jomfru Maria. 

Johannes’ ord i dagens evangelium blir med andre ord veldig konkret, både i dag, og om en uke, når han sier: Midt iblant dere står en dere ikke kjenner, – han som kommer etter meg, han som jeg ikke engang er verdig til å løse opp sandalremmen for. Midt iblant dere står han. Ikke symbolsk, ikke som et tegn, men i egen person. Og vi vil også legge til i egen guddommelige person. Hans verdighet er så stor at Johannes ikke en engang føler seg verdig til å løse hans sandalrem. Hvem var det som åpnet sandalremmer? Jo, det var slaven. Den som i et antikt menneskesyn ofte var uten persons verdighet, og i hvert fall ikke var det i juridisk forstand. Så liten føler Johannes seg, og enda mindre, for ord kan ikke beskrive det mysterium han står ovenfor, at Gud selv står midt i blant dem.

Ut av dette springer imidlertid en ny glede. Som vi hørte ved messens innledning er det i dag gledessøndagen og tekstene taler om denne gleden som fyller oss i møtet med Jesus. På tross av at det er noe helt overveldende og uforståelig, et mysterium, at Gud kommer til oss som menneske, så er ikke annet å gjøre enn å glede seg over det. Det er bare å synge i begeistring med Maria, som vi gjorde responsoriet: Min ånd fryder seg i Gud, min Frelser.

Blant alle våre juleforberedelser, enten det er de praktiske eller de mer åndelige, så er det jo dette som bør skinne gjennom nå de kommende dagen og ukene, både frem mot julaften og i etterkant: Guds Sønn er i blant oss, han er med oss og han er Messias, Frelser.

p. Hallvard Thomas Hole o.f.m.