2. søndag i advent (B)
Ordets liturgi innledes i dag med et ord fra adventsprofeten Jesaja, og helt konkret hører vi her fra Deutero-Jesaja, som omfatter kapitlene 40-55. Proto-Jesaja, den første delen av Jesajas bok, inneholder advarsler om det som skal komme, dvs. beleiringen av og Jerusalems fall og israelittens fangenskap i Babylon. Del to, deutero-Jesaja er i stedet «trøstens bok», profetier for et folk i eksil og en generasjon mennesker som aldri har bodd i Jerusalem og ikke kan huske templets herlighet og Guds nærvær, annet enn som fedrenes fortellinger. Slik starter det også: Trøst, ja, trøst mitt folk! sier deres Gud.
Men som det er med alle profetiene i Det gamle testamentet, viser de ikke bare til den konkrete virkeligheten og situasjonen folket står i, men også til en mer allmenn og «tidløs» situasjon. Minnet om Jerusalem og templets herlighet bor i alle mennesker, som lengsel etter det evige, tørst etter rettferdighet og hunger etter barmhjertighet, som søken etter mening i tilværelsen.
For Israelsfolket var det et oppløftende budskap at veien tilbake til Jerusalem og til sitt eget land skulle rettes ut, at det ikke skulle ligge hindringer i veien, at Herren selv skulle føre dem. I det allmenne perspektiv er det oppløftende å tenke på at også for oss er veien til mening i tilværelsen, til rettferdighet og barmhjertighet, og til slutt evig liv, rettet ut, ved den barmhjertighet vi har fått del i ved syndenes forlatelse.
Johannes Døperen var den som rettet ut veien for Herren til det jødiske folket, med sitt rop i ørkenen og forkynnelsen av en omvendelsens dåp til syndenes forlatelse. Han ryddet veien på den måten at folkets hjerter, etter å ha blitt døpt, var rede til å møte Herren. Omvendelsen bestod ikke bare i en dåp, men også i at folket bekjente sine synder. Folket hadde behov for å fri seg fra sine synder, samtidig som de erkjente at dette ikke var mulig uten en dåp, uten renselsen som ble gitt av Gud selv.
Johannes Døperen brakte Det gamle testamentets profetier til en fullendelse og forberedte veien for Herrens første komme. Hans eksempel gjør at vi også vet hva det innebærer å jevne ut stiene for Herren. Renselsens og frelsens nåde møter vårt ønske og vår vilje til å fri oss fra ondskap og synd og bli fornyet i ånden. Slik bæres vi også fram mot Herrens komme og det mystiske møte mellom ham og oss, slik salmisten i dag beskriver det:
Kjærlighet skal møte troskap,
rettferd skal favne fred,
troskap spire frem av jorden,
rettferd bøye seg ned fra himmelen.
DEUS MEUS ET OMNIA 