Om du bare ville kløve himmelen

1. søndag i advent (B)

Adventstiden begynner med et desperat skrik, et rop om hjelp. Ja, vi skulle kanskje ikke tro det når juletrærne tennes på torgene rundt omkring det ganske land, og radio, TV og butikker fylles med stemningsfull julemusikk. Så vidt vi vet var ikke Jesus et prematurt barn, men uansett er det vel lite av det vi finner utenfor kirkens vegger som har så mye igjen til felles med den kristne høytiden, og enda mindre har det til felles med den kristne advent.

Det får gå sin gang. Når vi imidlertid samles i kirken for å begynne vår advent, så er det i botsdrakt, med lilla farger på messeklærne og uten å synge Gloria. Og i lesningen fra Jesajas bok er det nettopp et desperat rop om hjelp som skjærer gjennom: Du ble harm, og vi syndet. Slik har det alltid vært – kan vi enda bli frelst? Det er ingen som påkaller ditt navn og ingen som tar seg sammen for å holde fast ved deg. Du har gitt oss i våre synders vold. Men, Herre, du er jo vår Far!

Jesaja setter ord på den bristen som har rammet virkeligheten. På den ene siden er Gud vår Far, han er vår skaper, og vi er med hele vårt vesen egentlig innrettet mot ham. På tross av dette har synden fjernet mennesket fra Gud og mennesket risikerer å fjerne seg stadig mer, også fordi det synes som at Guds ansikt blir mer og mer skjult i denne verden. Jo mer mennesket fjerner seg fra sin skaper, jo mer mister det av syne meningen med livet. Mennesket blir, som profeten skriver, ført bort av vinden.

Når mennesket først hadde syndet evnet det ikke selv å gjøre opp for seg og endre sin tilstand. Vi er ikke i stand til å bøte på bristen og gjenforene de to delene av virkeligheten; den himmelske og guddommelige og den jordiske og menneskelige. Det profetiske bildet som Jesaja fremkaller for å påkalle Guds hjelp gir håp om at Gud selv skal komme og tre inn i den avgrunnen som det jordiske liv har blitt uten ham. Jesaja sier det så fantastisk vakkert: Om du bare ville kløve himmelen og stige ned.

Ved begynnelsen av adventstiden ønsker vi å be Gud om denne nåde for våre egne liv, som ofte er tynget av synder, det daglige strev og mangel på gjensidig forståelse. Vi ber altså om noe som julelys og julemusikk ikke er i stand til å gi oss: Herrens trøst og hvile. Dette er også meningen med å se opp og å være våkne som Jesus sier i evangeliet. I disse ukene fram mot jul ber vi med salmisten: Herre, Hærskarenes Gud, vend tilbake, se ned fra himmelen. Ta deg av din vingård, den vingård som er våre liv.

p. Hallvard Thomas Hole OFM