De helliges samfunn, syndenes forlatelse, kjødets oppstandelse, og det evige liv.

Allehelgensfest

I dag og i de kommende dagene står Trosbekjennelsens siste del for oss som en helt konkret og nær virkelighet og ikke som noe abstrakt og fjernt. Vi tror på de helliges samfunn, syndenes forlatelse, kjødets oppstandelse, og det evige liv.

Når vi sier de helliges samfunn tenker vi på alle de som er i Guds hender, både levende og døde, at vi er én Kirke i Kristus, forenet av én Ånd, at de som er i himmelen går i forbønn for oss og at vi går i forbønn for hverandre. Når vi sier syndenes forlatelse tenker vi på dem som er i himmelen og har fått tilgivelse for alle sine synder og nå står hellige og plettfrie for Guds åsyn. Vi tenker på oss selv, at vi trenger omvendelse og Guds barmhjertighet, og vi tenker på våre avdøde som enda trenger å bli renset fra alt som har hindret dem i å bli lik Gud i hans kjærlighet til alt og alle. Når vi sier kjødets oppstandelse ser vi fram til en festdag i himmelen, når vi alle som Kristus skal stå opp igjen med en kropp lik Jesu kropp etter oppstandelsen. Og når vi sier det evige liv tenker vi på et evig liv sammen, i skjønn forening med Gud og med hverandre.

Alt dette står klart og tydelig for oss, fordi det viser ikke til noen annen realitet enn den vi allerede lever i, fordi vi er mennesker, personer skapt i Guds bilde, skapt til fellesskap. Det å leve sammen, med og for hverandre, er vårt daglige brød. Selvfølgelig er ikke alt som det skal være hver dag, men nettopp målet peker ut og former en grunnleggende, kristen og katolsk bevissthet rundt våre liv, måten vi lever på og valgene vi tar. Helgenenes liv, som særlig er gjenstand for vår fest i dag, er milepæler gjennom Kirkens historie. Vi kan trygt følge deres eksempel og bli inspirert til hvordan hver dag kan leves til ære for Gud og i menneskers tjeneste.

Enkelte helgeners liv kan nok virke fjernt fra vår egen virkelighet, men når vi ser til dem bekjenner vi også at Gud gir Kirken mangfoldige talenter og kall, mangfoldige karismaer. Så om ørkenfedrenes noe eksentriske livsform kan virke fjernt på de fleste av oss, så erkjenner vi likevel at det er noe tiltrekkende ved dem. Og det samme kan vel sies om et av de nyeste tilskuddene blant himmelens salige, den italienske gutten Carlo Acutis. Det er noe som berører oss når vi hører om en ung gutt som evnet å kombinere sin interesse for data og ny teknologi med et dypt ønske om å forkynne Kristus, og hvis død på grunn av kreft nærmest kan betraktes som livets seier i Kristus.

Slik er det med de hellige, slik er det å være hellig, at Kristi lys skinner på stadig nye måter inn i verden, og gir oss å fryde oss over hvor god en Gud vi har. Til og med dødens mørke er ikke mørkt. Paulus sier det rett ut: Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? Enhver helgens historie er at lyset har overvunnet mørket. Livet har vunnet over døden. Det gjelder martyren som vitner, munken som har tilbrakt et helt liv i bønn og ekteparet som trofast har elsket hverandre og stått sammen gjennom alle prøvelser.

Vi ser på helgenskaren i dag, den utallige mengde av kjente og ukjente, og lovpriser Gud for hans godhet, mens vi ber om helgenes forbønn slik at vi ikke svikter, men lar oss bli ledet av det samme Lys som skinte for dem.

p. Hallvard Thomas Hole o.f.m.