Den som ydmyker seg selv, skal bli opphøyet.

31. søndag i det alminnelige kirkeår (A)

I dagens første lesning hører vi profeten Malaki forkynne Guds ord til folket. Av de tingene han nevner så skal vi i dag merke oss følgende ord: Dere akter ikke på mine veier, men gjør forskjell på folk når dere gir rettledning om min vilje. Har vi da ikke alle samme far, den ene Gud, som har skapt oss? Profeten refser sitt folk for noe som senere var vesentlig også på Jesu tid, og det har heller ikke mistet sin aktualitet i dag; De som skulle styre og veilede folket, var hverken trofaste mot Guds ord og påbud, eller mot sine medmennesker.

Jesus påpekte dette en rekke ganger for fariseerne og de lovkyndige, slik vi hører i dagens evangelium. De legger tunge byrder på folks skuldre, men selv vil de ikke ta på seg noen bør. I stedet for later de som. De er fromme og lovlydige av helt andre grunner enn at de vil være lydige mot Gud eller oppriktig ønsker det gode for sine medmennesker. Når profeten Malaki skriver at denne måten å være på fører til at velsignelse gjøres om til forbannelse, så kan vi i lys av Evangeliets budskap om frelse for alle mennesker, si at en slik dobbeltmoral ikke leder mennesket til frelse. Heder og ære blant mennesker har ingen betydning hva gjelder frelsen.

Jesus viser at veien til frelse går gjennom et helt annet sett med verdier: Den som ydmyker seg selv, skal bli opphøyet. Det er nettopp i dette vi ser at sannheten om Guds veier ikke gjør forskjell på folk, men er åpen for alle. Alle må bli lik Kristus og lære å tjene andre i ydmykhet. Det er også derfor vi på frelsens vei ikke har noen annen Far, enn vår Far himmelen; ingen annen mester enn Den Hellige Ånd; ingen annen lærer, enn Jesus Kristus selv.

Ydmykhet kan vi lære i messen. Hellige Frans av Assisi, som jeg aldri blir lei av å sitere, skriver:

Se, hver dag ydmyker han seg (jf. Fil 2,8), slik som da han kom fra kongetronen til jomfruens liv. Hver dag kommer han ydmykt og viser seg for oss. Hver dag stiger han ned fra Faderens skjød til alteret, i prestens hender. (Frans av Assisi, Formaningene)

Å, opphøyde ydmykhet! Å, ydmyke opphøyethet, at universets Herre, Gud og Guds Sønn ydmyker seg slik, at han for vår frelses skyld skjuler seg i brødets enkle skikkelse! Se, brødre, Guds ydmykhet og utøs deres hjerter for ham (Sal 62,9), bli også dere ydmyke, så dere kan bli opphøyet av ham (jf. 1 Pet 5,6; Jak 4,10). Behold ikke noe av dere selv for dere selv, så han kan motta dere hele, han som selv gir seg helt til dere. (Frans av Assisi, Brev til hele ordenen)

Når vi samles rundt alteret og tar imot nattverd er vi der. Da bekjenner vi vår tro på hans nærvær i sakramentet og bekjenner at vi trenger hans hjelp til frelse. Vi ydmyker oss og gir oss i lære hos ham. Hovmodige mennesker har sannsynligvis ikke behov for nattverd; de har nok med seg selv, de klarer seg selv. De trenger ikke å bli styrket av Gud. Det er i hvert fall det de tror, for de ikke er i stand til å se det store mysteriet; at Gud ydmyker seg slik og tjener oss. Hvis de tar i mot nattverden bærer de ikke frukt så lenge de ikke først har båret omvendelsens frukt.

Forvandlingen skjer ikke bare i prestens hender, men den skjer også når vi mottar Hans legeme. Våre liv forvandles til Kristi liv. Våre føtter blir Kristi føtter; så glade de er de føtter som forkynner Evangeliet, skriver Jesaja. Våre hender blir Kristi hender; Gud gjorde helt uvanlige under ved Paulus’ hender, skriver Lukas i Apostlenes gjerninger. Men hvor ofte glemmer vi ikke dette, at vi nettopp skal tjene.

Hellige Paulus gir oss dessuten å se at denne tjenesten får familiære trekk: Vi opptrådte med mildhet blant dere, lik en mor som steller om sine barn; slik at vi i vår ømhet for dere gjerne ga dere del ikke bare i Evangeliet fra Gud, men i vårt eget liv (…) Natt og dag arbeidet vi for ikke å ligge noen av dere til byrde, alt mens vi forkynte dere Guds ord. Ydmykhet betyr å gi seg fullt og helt, slik Kristus ga seg selv for oss. Ikke noen del av vårt liv kan være unndratt Evangeliets lys. I alt må vi tjene Gud.

Kanskje skremmer det oss. La oss derfor lytte til salmistens ord, hvor det familiære og nære igjen støter oss: Som barnet på morens fang, slik faller min sjel til ro. Stol på Herren. Guds kjærlighet omslutter oss. Vi kan være sikre på at uansett hvor mye vi gir av oss selv og tjener ham «med stor ydmykhet» (Frans av Assisi, Skapningenes lovsang), så vil han bevare oss i sin fred. Amen.