Guds herlighet er det levende menneske

30. søndag i det alminnelige kirkeår (A)

Søndagens evangelium starter med en tilsynelatende ubetydelig bemerkning fra evangelisten Matteus. Vi oppfatter den kanskje ikke og det later til at setningen kun skal innlede til et tema. Går vi til Bibelen og Matteusevangeliet ser vi at det først og fremst er en setning som knytter sammen to hendelser, altså et nødvendig virkemiddel for å knytte deler av teksten sammen og skape sammenheng i historien.

Evangelisten skriver: «På den tid fikk fariseerne høre at Jesus hadde bragt saddukeerne til taushet. Da samlet de seg om ham». Fariseerne hadde kanskje et håp om at denne mannen, som tydeligvis klarer å engasjere mennesker, var på deres side. Hvis han klarte å sette fast saddukeerne var han kanskje verdt å lytte til. Slik det etter hvert fremkommer var fariseernes positive innstilling til Jesus selvfølgelig kun under den forutsetning at han var enig med dem selv. Derfor vil de sette ham på prøve og spørre ham om det største budet i Loven, altså i Toraen, jødenes hellige bok.

Jesus svarer som sant er, at det første og største bud er å elske Gud. Så legger han til at det andre er like stort; du skal elske din neste som deg selv. Fra et menneskelig perspektiv kan det virke som to forskjellige størrelser. Fariseerne holdt nok fast ved at det det første er større og viktigere. Det er i hvert fall ikke til å stikke under stol at det var slik de ofte agerte, i tråd med en misforstått, juridisk tilnærming, hvor sekundære bud som gjaldt gudstjenester, sabbaten og lignende var viktigere enn f. eks. omsorg for mennesker.

En slik type fariseisme finner vi sikkert også i kirken i dag, men med det fokus den har på arbeidet for vanskeligstilte og fattige verden over kan kirken neppe anklages for likegyldighet. Den katolske kirke er tross en av verdens største internasjonale ytere av både nødhjelp og kontinuerlig utviklingshjelp. Likevel kan oppfattelsen av religion og kirke i samfunnet rundt oss ofte være det syn at Gud står i veien for sann medmenneskelighet. Mange forkaster religion som sådan, fordi de opplever den som menneskefiendtlig. Derfor må vi si at Jesu ord ikke bare retter seg til fariseerne, men vel så mye til både Kirken av i dag og til det moderne mennesket som har lite med Kirken å gjøre: Det første og største bud er å elske Gud, men å elske mennesker som oss selv er like stort.

I et menneskelig perspektiv og i den moderne verden virker disse to bud som uforenlige størrelser. Fra det guddommelige perspektiv, slik Jesus ser det, er de to budene like store. Hellige Ireneus, ofte omtalt som Kirkens første teolog, setter ord på det på følgende måte: «Guds herlighet er det levende menneske, men det er menneskenes liv å se Gud». Når f. eks. naturen blir forsøplet blir det vanskeligere både å se Gud og å leve som menneske. Og hvordan kan vi se Gud i våre medmennesker når det vi møter er en kald skulder, hatefulle blikk og foraktende ord.

Gud er genuint opptatt av mennesket og genuint opptatt av at vi skal være opptatt av hverandre, slik han er det. Derfor er troen på Gud i Det gamle testamentet fulgt av lover om menneskers forhold til hverandre, slik som de vi hører om i dagens første lesning fra 2. Mosebok: Du skal ikke plage en innflytter, du skal ikke plage enker, du skal ikke være som en pengeutlåner mot din landsmann. Når han roper til meg, sier Gud, «vil jeg høre: for jeg er barmhjertig».

Et ekko av dette finner vi i Jakobsbrevet: «Slik er det med troen, har den ikke gjerninger er den død». Ved å vende ryggen til falske guder i penger eller makt, og heller elske Gud av hele vårt hjerte, gir vi samtidig avkall på all egoisme og egenrådighet, for som Kristus å gå inn i en tjeners skikkelse.

Ingen andre steder blir dette så tydelig som når vi feirer eukaristien. For å trekke linjene tilbake til Ireneus, så ser vi at her blir Gud herliggjort ved at Sønnen gir sitt liv for oss og vi blir gjort levende når vi mottar den levende Kristus. Vi får se ham med troens øyne når presten løfter brødet og vinen, og erfarer hans nåde når vi mottar ham. Til forskjell fra fariseerne vil vi i dette møtet ikke stille ham på prøve, men ta imot og lytte. Bare slik kan vår gudstjeneste her ved alteret også bli forvandlet til tjeneste for mennesker når vi starten av denne nye uken vender tilbake til familie, venner, skole og arbeid.

Det andre budet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. Jesus kaller oss til å søke, ville og gjøre det gode for hverandre, for Guds herlighet er det levende menneske. Amen.