Vårt evangelium viste seg i kraft

29. søndag i det alminnelige kirkeår (A)

Det kan sprike litt i fokuset vårt når vi oppå de vanlige søndager i kirkeåret får slike markeringer som den i dag i tillegg, nemlig misjons-søndagen. I motsetning til f. eks. den gode hyrdes søndag og barmhjertighets-søndagen, hvor disse titlene springer ut av det liturgiske innholdet, av lesningene og bønnene, så kan både caritas-søndagen i slutten av september og misjons-søndagen tredje søndag i oktober virke som et lite fremmedelement i den liturgiske sammenheng. Nestekjærlighetsbudet og misjonsbefalingen er likevel så sentrale deler av Evangeliet at de nesten alltid kan settes i sammenheng med andre deler. Derfor er det heller ikke i dag vanskelig å se hvordan lesningene kan hjelpe oss til en større bevissthet om den sentrale rollen misjonen må ha for hele Kirken og for hver enkelt av oss.

Man behøver ikke å lete lenge for å finne noe i Guds ord som, slik det blir proklamert til oss i dag, kan knyttes an til Kirkens misjon. Allerede det faktum at menigheten er samlet til messe for å ta imot ord og sakrament, betyr at Kristus er nærværende og blir forkynt. Når så salme 96 flere ganger insisterer på at Guds ære skal forkynnes og at det skal kunngjøres for folk at Herrens er konge, er det vanskelig å ikke se koblingen til misjonsoppdraget. Salme 96 er en bønn til Gud, en lovsang. Men all lovsang, all tilbedelse, impliserer en forkynnelse for tredjeperson, som blir vitne til og hører bønnen. Her er altså en konkretisering av misjonsbefalingen og et klart ord fra Herren til oss i dag: Vær frimodig i bønn! La bønnen vitne om din tro for alle du møter!

Salmen er dessuten en respons til første lesning fra Jesajas bok, som i det sentrale innhold og budskap går til kjernen av Kirkens forpliktelse på misjonsbefalingen og oppdraget om å nå ut til alle mennesker. Jesaja gjentar den grunnleggende trossetningen for det utvalgte folket: Jeg er Herren, det er ingen annen, foruten meg er det ingen Gud. Og i salmen hører vi et ekko av dette: Folkenes guder er intet. Herren er himmelens skaper. Ordene legger helt klart en føring for dem som tror på Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, han som åpenbarte seg for Moses og fridde folket ut av faraos vold. Når den sanne Gud åpenbarer seg for mennesket impliserer det at mennesket også kalles til å forkynne den ene og sanne Gud. Det kan vel også sies at med Guds Sønns komme til jorden forsterkes kravet om nå ut med budskapet ytterligere, særlig når Jesus i dialog med den monoteistiske, gammeltestamentlige utviklingen sier: Ingen kan komme til Faderen uten gjennom meg, eller alle de gangene det understrekes at det ikke finnes frelse i noen annen. Kan den som har mottatt det det guddommelig liv i gave gjennom dåpen og har et pant på det i eukaristien, la vær å forkynne sannheten om disse gaver? Jesus sier jo: Den som spiser min kropp og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag.

Her går det også en linje til dagens evangelium med den kjente teksten om å gi Cæsar det som til tilhører Cæsar. Riktignok kan et menneske eie mye gods og ha mye makt, og til og med ha mynter med sitt eget ansikt på som det kan kreve fra sine undersåtter, men mennesket selv tilhører alltid Gud. Gud trenger ikke å ta opp kampen med Cæsar, slik fariseerne forsøkte å antyde. Dette er enda en konkretiseringen av misjonsbefalingen i dag: Utrøttelig forkynne at mennesket er fra Gud og at Jesu ord gjelder alle mennesker uten unntak. Guds bilde er prentet i mennesket hjerte. Gi derfor Gud hva Guds er. Det er også en sannhet som ikke kan forsømmes og som må gjentas så ofte som mulig for at mennesker skal kunne gjenvinne troen på Gud og på seg selv. Misjon er å gi Gud det som tilhører Gud, dvs. frembære for ham et stor mengde fra alle folk og stammer.

Kirkens forkynnelse er dog ikke menneskeverk, men Guds verk. Paulus synes overbevist om det når han i dag minner Tessalonikerne om hvordan de først mottok evangeliets ord. For vårt Evangelium ble ikke forkynt for dere med ord alene; det viste seg i kraft, ved Den Hellige Ånd; det fikk utfolde seg helt og fullt. Det er også dette samarbeidet med Ånden pave Frans har etterspurt i et av sine budskap for misjons-søndagen. Hans ord får være det avsluttende her:

La oss spørre oss selv: Er vi innstilt på å ta imot Den hellige ånd i vårt liv, til å lytte til misjonskallet – som ektefolk, som viede jomfruer eller som ordinerte prester – og overhodet i vårt daglige liv? Er vi villige til å bli sendt hvor det måtte være for å vitne om vår tro på Gud, den barmhjertige Fader, for å forkynne Jesu Kristi frelsesevangelium, for å delta i Den hellige ånds guddommelige liv og bygge opp Kirken? Er vi, som Maria, Jesu mor, innstilt på å stå til tjeneste for Guds vilje, uten forbehold (jf. Luk 1,38)?

p. Hallvard Thomas Hole o.f.m.