Himmelsk gjestebud

28. søndag i det alminnelige kirkeår (A)

Et menneske som har sporadisk og flyktig kontakt med de hellige skrifter i Bibelen kan kanskje bli forundret over et nokså omfattende fokus på mat og måltider. Ikke bare beskrivelser av måltider, men også regler for hvordan og hva som kan spises og ikke. Heller ikke Det nye testamentet er fritt for dette, tvert om må vi vel kanskje si. Man skulle tro at evangelistene burde benyttet anledningen til å sette søkelys på helt andre ting rundt Jesu liv og virke, særlig når Jesu «utagerende» selskapsliv fører til at han blir kalt «storeter og vindrikker». Likevel er det fortellingene om måltider som blir helt sentrale for formidlingen av det glade budskap, med et naturlig høydepunkt i Jesu siste måltid og nattverden med disiplene.

Og nettopp når vi benevner nattverden som høydepunkt blir også alt så mye klarere. Da er det gitt oss en tolkningsnøkkel for hele Bibelen, både bakover i tid, til Loven og profetene, og fremover i tid, til Guds åpenbaringer for Johannes om endetiden og de bibelske forestillingene om det himmelske gjestebud. Og profeten Jesaja legger for dagen nettopp dette håpet, en profeti om et himmelsk gjestebud for alle folk. Kanskje vi i dag burde dvele ved ordene «for alle folk». I 2020 utga pave Frans encyklikaen Fratelli tutti – til alle brødre – som tar for seg det universelle brorskap og hvordan dette bør påvirke våre relasjoner på alle plan; personlig, lokalt og globalt.

Paven hentet inspirasjon fra Frans av Assisis formaninger og fortsatte dermed konsekvent på det han startet allerede da han valgte Frans som skytshelgen for sitt pontifikat. Gjennom encyklikaene Laudato si’ og Fratelli tutti har han målbåret dette videre og oppmuntrer oss til at vi, som hellige Frans, må vende om på vår verdensanskuelse og se verden, naturen og oss selv i Guds perspektiv. Det sagt, så kunne paven kanskje like gjerne brukt Jesajas ord fra dagens første lesning om et «gjestebud for alle folk» som tittel, fordi dette gir opphav til akkurat den samme tenkning. Når Jesaja profeterer om at sløret som dekker alle folkeslag skal tas bort, så er det syndens slør og dødens mørke han taler om, alt det som skaper skiller og konflikter oss imellom. Gjestebudet representerer derimot den ypperste form for forening. Man setter seg jo til bords med sine venner, med brødre og søstre. Denne type forbrødring og forening strekker seg også langt utover å komme til enighet om noe eller nå en saklig konsensus. Måltidet – festen – er menneskelige relasjoner og vennskap løftet til nye høyder.   

Når vi går i dybden av lignelsen Jesus i dag fremsetter for yppersteprestene og fariseerne, er det også vennskap som står i sentrum. Hvem viser seg egentlig som brudgommens venner, og dermed kan sitte til bords med ham og holde fest? De første innbudte, som en klar henvisning til Guds eget folk og de «fremste» blant folket, yppersteprestene og fariseerne selv, kjenner ikke sin besøkelsestid. Selv om profetene hadde beredt grunnen, og nærmest lagt ord i munnen på dem, så får de seg ikke til å si om Jesus: Dette er vår Gud! Vi ventet på ham, og han frelste oss; dette er Herren som vi satte vårt håp til!

Innbydelsen ble stedt ut på nytt, denne gang til alle mennesker, alle som passerer livets veikryss. Men også blant dem som til slutt kom til bryllupsfesten fantes det enkelte med andre hensikter enn å bli venn med kongen og hans sønn, brudgommen: Min venn, hvordan har du kommet inn her uten bryllupsklær. Om klærne var noe som kunne gjøres noe med, kongen adresserer ham jo tross alt som venn, så vitner den annens stillhet om en skjult agenda og uærlig hensikt. Han er altså ingen sann venn av brudgommen, og således en som kan forstyrre festens glede og lykksalighet.   

p. Hallvard Thomas Hole