La Kristi Jesu sinnelag prege deres ferd.

26. søndag i det alminnelige kirkeår (A)

Herrens ord gjennom profeten Esekiel i dagens første lesning er oppsummeringen av en lengre passasje som i realiteten er en lang tirade mot israelittenes forvrengte forhold til Gud. Det hele begynner med noe som kanskje kan virke litt absurd, nemlig et forbud mot å bruke et bestemt ordtak: «Fedrene spiser sure duer, og barna får dårlig tenner». Dette danner utgangspunktet for formidlingen av at israelittene ikke skal tenke kollektivistisk om skyld og straff, eller som noe arvelig. Gjennom profeten blir et veldig viktig prinsipp for gudsforholdet knesatt: Alt liv tilhører meg!

Hvert enkelt menneskes liv tilhører Gud. Dette er et viktig prinsipp, fordi det betyr at hver enkelt er kalt til fellesskap med Gud og kalles direkte av ham. Vi er den vi er ikke først og fremst i kraft av å tilhøre en familie, en gruppe eller noe annet kollektiv – selv om dette unektelig er viktig for oss – men først og fremst i kraft av å være skapt og kalt av Gud, og skapt og kalt til Gud. Konklusjonen av dette gudsforholdet er de strofene vi leser i dag, at hver enkelt også står til ansvar for sin egen relasjon til Gud. Den som vender seg bort fra sin rette ferd, og her skal vi huske på at rettferdighet i Bibelen først og fremst sier noe om gudsforholdet, vender seg bort fra Gud. Den som vender seg bort fra sin urette ferd, vender seg også til Gud.

Dette hadde kanskje ikke trengt langt nok inn i mange av israelittenes bevissthet da Messias kom, og de evnet ikke å gjenkjenne fullbyrdelsen av Det gamle testamentet og profetenes lære i Jesu undervisning. Derfor blir mange, særlig de skriftlærde, fariseerne og yppersteprestene, ofte forbauset over det Jesus sier og måten han er på. Jesus setter fingeren på dette i dag når han hevder at ikke engang Johannes Døperen fikk dem på bedre tanker. Vi ser også flere steder i evangeliene at de fremdeles baler med de samme spørsmålene som på Esekiels tid, nesten som om de aldri hadde hørt Esekiels ord eller som om det var noe totalt fremmed for dem.

Jesus bekrefter den utviklingen som skjer i Det gamle testamentet, og særlig gjennom profetenes virke, som gang på gang kaller til et større personlig ansvar for forholdet til Gud, til omvendelse og større inderlighet. Ikke minst har Johannes Døperen vist rettferdighetens vei, slik Jesus oppsummerer hans misjon som den siste profet. I dagens eksempel om de to sønnene påpeker han også at forholdet til Gud er det viktigste. Hvem var det som rettet seg etter farens vilje? Det er det sentrale spørsmålet.  Ikke slik å forstå at dette er en konkurranse, men Jesus retter fokuset på at alle kalles til Gud, uansett hvilken historie de bærer på, og at det personlige forholdet til Gud er absolutt nødvendig for at troen virkelig skal kunne blomstre.

Dessverre ser vi også i våre dager, og kanskje særlig i vår egen Kirke, hvordan troen kan bli redusert til en ytre tilhørighet og oppfyllelsen av visse minimumskrav, slik at vi faktisk mister det viktigste av syne ofte. I stedet for å stille det grunnleggende spørsmålet i en samvittighetsransakelse før skriftemålet, om det jeg har gjort eller ikke har bragt meg nærmere Gud, så blir det ofte heller en oppramsing av antall ganger vi ikke har vært i Kirken eller har spist kjøtt på fredager. Et mer relevant spørsmål i en slik samvittighetsransakelse ville kanskje være: Har det bragt meg nærmere Gud når jeg har latt være å spise kjøtt på fredager?

Nå er absintens fra kjøtt kun et av mange eksempler som vi helt sikkert kunne tatt for oss, men uavhengig av hva vi hadde kunnet ta for oss, så handler det i bunn og grunn om det samme. Og hva handler det om? For ikke å gjenta det som allerede er sagt kan vi gå til dagens andre lesning fra Filipperbrevet, hvor Paulus så ettertrykkelig setter ord på det: La Kristi Jesu sinnelag prege deres ferd.