Frelseshistorien står skrevet i våre liv

21. søndag i det alminnelige kirkeår (B)

I Sikem, hvor Josva samlet folket, kunne israelittene endelig få hvile og virkelig glede seg over at de var ved veis ende. De kunne glede seg over at Herrens løfte til deres fedre hadde blitt innfridd for deres øyne, i deres levetid. Det Gud en gang hadde lovet Moses og deres foreldre og besteforeldre, da han førte dem ut av Egypt, det hadde han oppfylt. Det lovede land var blitt en realitet. Alle deler av landet hadde allerede blitt fordelt mellom Israels stammer, og tiden var kommet for å starte et nytt kapittel i Israels historie. Fra nå av skulle hver familie fra hver stamme begynne å leve et nytt liv, som ingen av dem kjente til. De kjente til et liv på stadig vandring, hvor de var del av en stor mengde og bodde i en stor leir. Det hadde dessuten vært et liv under ledelse av Moses og Josva, og gjennom Moses’ profetiske forhold til Gud hadde de tross alt kunnet få erfare at Gud var med dem og ledet dem.

Når folket var samlet i Sikem var at blitt annerledes. Hver stamme hadde fått sin egen del av landet som var blitt dem lovet. Israel var nå blitt slik kartet over Israels stammer og deres landområder ser ut slik vi kanskje kjenner det fra kartene i bakerste del av den bibelen vi har hjemme. Hele folket var blitt spredt utover dette landet, og hver familie hadde fått sitt sted å leve på, men det var langt fra slutten på historien om Gud og hans folk. For det er i dette landskapet vi finner de steder og mennesker, familier og slekter, som profetene og de bibelske hendelsene senere skulle berette om, fordi det er i historien til dette folk – på disse stedene og i disse familiene – at Gud ønsket å realisere sin frelsesplan for hele verden. Folket som var samlet i Sikem hadde med andre ord nådd målet, men stod samtidig på startstreken til noe helt nytt. I deres liv og historie, i deres familier, forberedte Gud nå et sted hvor han kunne sende sin egen Sønn til jorden. I dette definerende øyeblikk, når frelseshistorien skal skrives inn i historien til deres familier og på de steder de bor og arbeider, må hver familie svare for seg og sitt forhold til Gud. «Velg i dag hvem dere vil tjene» sier Josva til folket, og går selv foran med sitt eksempel når han på vegne av sin familie legger til: «Jeg og min ætt, vi vil tjene Herren».

I dagens evangelium hører vi ekkoet av Josvas spørsmål og svaret de tolv stammene ga, når Jesus spør de tolv: «Vil kanskje dere også gå?» Denne gang er det tolv apostler som får spørsmålet, de tolv som Jesus ville bygge sin Kirke på. Dette finner sted mot slutten av Johannesevangeliets sjette kapittel, etter Jesu eukaristiske tale som hadde oppbrakt mange og ført til at mange forlot ham. Det var ikke bare skeptikerne som forlot ham, men mange av dem som tidligere hadde ønsket å krone ham til konge, som hadde erfart helbredelser og rett og slett trodde at han var den lovede Messias. Peter tar imidlertid til orde, som en annen Josva, og svarer Jesus: «Herre, til hvem skulle vi gå … Det er du som har det evige livs ord … du er Guds Hellige.»

Er det ikke nettopp denne situasjonen vi står i selv i dag? Med tanke både på lesningen fra Josvas bok og Johannesevangeliet. Vi er samlet i kirken som folket i Sikem. Vi står både ved utgangen av en uke og ved inngangen til en ny uke. Hver av oss, hver familie har sitt eget dagligliv, sin plass både i Kirken og i verden. Vi har hver vår lille «jordklatt» som vi skal kultivere og foredle, og vi kommer hit til kirken for med bønn, sang og takksigelse sette ord på hva det hele tjener til og ikke minst hvem vi tjener. Samtidig er det vår trosbekjennelse at vi kommer til kirken. Sammen med apostlene bekjenner vi troen på en eukaristisk Jesus. Vi kommer alle med hvert vårt liv, med håp og bekymringer for våre ekteskap, familier, skole eller arbeid. Og hvor vakkert lyder ikke Josvas og Peters ord på våre lepper, hvis vi uttaler dem i dag under kommunionen: Jeg og min familie, vi vil tjene deg, Herre, for du har det evige livs ord.

Vakkert er det også at dette budskapet i dag blir fulgt av et annet bibelsted, som umiddelbart og uten å legge noe imellom hjelper oss til å forstå hva det betyr å tjene Gud hver dag, i den virkeligheten som utgjør vår hverdag. På den ene siden handler Paulus’ brev til efeserne om hvordan alt samles til ett i Kristus, altså om den enheten vi får erfare gjennom eukaristien, som gir oss del i Hans legeme og blod og forener oss med Gud og med hverandre. På den andre siden tar Paulus for seg en veldig praktisk del av enheten med Kristus og hva det vil si å forbli ett med ham i ekteskap og familieliv. Selv om denne teksten ofte blir kritisert og anklaget for å opprettholde en gammel, utdatert ekteskaps- og familiemodell, hvor mannen som ektemann og far er familiens overhode, så er den full av mening og dybde for den som tror. For først og fremst er Paulus’ ord fulle av religiøs rikdom og beskriver et liv hvor enhver relasjon først og fremst relateres til Gud. Nettopp derfor fornemmer vi en annen dybde. Ekteskapet, familien, våre hjem, våre relasjoner; det er her Gud ønsker å åpenbare seg og virkeliggjøre sin frelsesplan.

Slik Gud realiserte sin frelsesplan i Israels stammer og familier som hadde slått seg ned i det lovede land, og lot sin egen Sønn bli menneske i en av disse familiene, slik realiserer han også i dag sin kjærlighetsplan i våre hjem, i våre familier, inntil Kristus kommer igjen i herlighet. Desto mer forstår vi av det hellige Paulus skriver: «Hustruer skal rette seg etter sine menn som etter Herren … Ektemenn! Ha deres hustruer kjær, slik som Kristus viste sin kjærlighet til Kirken … Slik er det en ektemann skal elske sin hustru: Så høyt, som var hun hans eget legeme.» Med disse ordene forstår vi at frelseshistorien står skrevet i våre liv, ja, i hver enkelt families hverdag. Desto mer blir vi vel også oppmuntret til å legge våre liv i Guds hender og si: «Jeg og min ætt, vi vil tjene Herren».