Du er støv

Askeonsdag

Vi innleder i dag Kirkens fastetid, det vil si vår fastetid, ved å ta del i det tradisjonelle askevigselsritualet og asken strøs over våre hoder. På én og samme tid signaliserer denne enkle handlingen både vår tilhørighet til jorden og vår tilhørighet til Gud. Tilhørighet til jorden, fordi det er av jordets støv våre legemer er formet. Tilhørighet til Gud, fordi vi er støv av jorden utvalgt av Gud.

Den siste uken har vi i liturgien hatt gleden av å lytte til skapelsesberetningen, som forteller om hvordan Gud vannet jorden, og deretter tok jord og formet mennesket, som en leirmaker, før han pustet livsånde i det. Ja, mennesket er utvalgt støv, for gjennom dette støvet som Gud fylte med liv som ligner hans eget, skapt i Hans bilde, kunne Skaper og skapning samhandle. Skaperverket ble i stand til å ta imot Guds ord i levende jord, i jord som kunne bære guddommelige frukter.

Slik forstår vi også bedre den store tragedien som kommer til uttrykk i Guds ord til det falne menneske, og som også uttales over oss i dag når askekorset meddeles: Kom ihu, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv. Profeten Joel fyller oss imidlertid med håp idet han skriver at Herren ble fylt med brennende iver for sitt land, for sin jord, for sitt folk, for mennesket, når det vendte om. Leser vi bare noen få vers videre fra den korte bok av profeten Joel, så ser vi både helheten av hva Joel prøver å formidle og hva Gud vil si oss gjennom denne asken i dag: Vær ikke redd, du åkerjord, fryd deg og vær glad! For Herren har gjort storverk (2,21). Vær ikke redd, du Adam – du som er tatt av jord.

Videre utbroderer Joel om hvordan jorden får nytt liv og bærer all slags frukter, en profeti om det nye liv Gud skjenker mennesket, og hvordan mennesket, dette støvet av jorden, igjen blir fruktbart, ja, at Gud til og med utøser sin Ånd. Askekorset minner oss derfor ikke bare på at vi er Guds utvalgte støv, men at ved Kristi død og oppstandelse blir vi fornyet og får nytt liv, slik at hans liv, det guddommelige, kan åpenbare seg i våre.

Når vi derfor i dag begynner fastetiden, den store fasten, er det ingenting annet vi gjør enn nettopp det livet i Kristus kaller oss til. Almisser, bønn og faste, det vil si, å gi avkall, som vi ble minnet på ved Jesu ord i dagens evangelium, tilhører jo ikke bare fastetiden. De kjennetegner livet til hver den som har trådt inn på Livets vei og følger Jesus. De uttrykker vårt fornyede forhold til Gud, til vår himmelske Far, til våre brødre og søstre, og til oss selv. Nettopp derfor vil vi i dag, ved å motta asketegnet, fornye vår forpliktelse på Evangeliets ord som skjenker oss liv og lys; på ny forplikte oss til den ustanselige omvendelsen livet i Kristus er; men også på ny forplikte oss til å la oss forlike med Gud, som Paulus skriver om.

Målet for den omvendelse som fastetiden innebærer er først og fremst å forlike seg med Gud. Det betyr å gi avkall på synden; gi avkall på det som gjør jorden ufruktbar og død; gi avkall på det som hindrer oss i å vokse i Kristus og bære rikelig frukt. Ved å intensivere våre liv med almisser, bønn og faste blir også våre svakheter og synder avdekket, det som hindrer oss i å ta imot Guds nåde og handle godt, slik at vi kan bekjenne dem i skriftemålet og der be om Guds nåde og barmhjertighet, som tvetter oss og renser oss for synd.   

I dag lyser Kirken ut en hellig faste. Måtte det bli en virkelig hellig tid for oss alle, en tid til omvendelse, en tid for hjertets forvandling, det rene hjertets tid, slik at våre liv blir til fruktbar jord som Gud kan åpenbare seg i.