6. søndag i det alminnelige kirkeår (B)
Det som framgår av dagens første lesning fra det gamle testamentet er at smittevern har en lang tradisjon i den jødisk-kristne historien, hvilket jo gjør lesningen hakket mer spennende for oss i dag, når vi alle så å si har førstehåndserfaring med dette. Dette aspektet ved disse tre tusen år gamle ordene burde ikke forundre oss så mye, og vi burde ikke undre oss heller at for dette folket på vandring i ørkenen var presten den man gikk til med slike ting. Ikke i kraft av at de var prester naturligvis, men vi må anta at prestene, nettopp på bakgrunn av dette var en av oppgavene de hadde fått tildelt og derav også opparbeidet erfaring med, var de best kvalifiserte til å vurdere sår, flekker og endringer i huden.
Jeg råder ingen til å gjøre det samme i dag. I dag får vi nok sette vår lit til helsepersonell til å ta seg av slike vurderinger, ikke minst vurderinger angående smittevern. Vi kan heller sette søkelys på hva disse ordene kan bety med hensyn til vår tro. Det er først og fremst derfor vi lytter til dette som Guds ord.
I dag vil vi i de fleste sammenhenger ikke trekke en så direkte linje mellom synd og sykdom, som det gjøres i tredje mosebok. Her var legemlig urenhet i form av hudsykdom synonymt med en form for åndelig urenhet, som også påkrevde et offer til Gud hvis man var så heldig å bli frisk. Selv om vi i dag ikke vil sette disse realitetene i et en-til-en-forhold, kan disse ordene fra moseboken likevel hjelpe oss til å anta et helhetlig blikk på menneskets liv, dvs. på oss selv. Livet kan ikke sorteres i ulike skuffer; hvor én er for helse, en annen for sykdom, én for det åndelige liv og en annen for hobbyer. Vi burde anta et blikk på vårt liv tilsvarende det Paulus skriver om, når han skriver om Kirken som Kristi mystiske legeme: Hvis ett lem lider, lider alle de andre med det.
I den grad vi kan oppleve det rent kroppslig, for eksempel at hvis vi har vondt i hodet er det lite fornuftig vi kan få gjort i det hele tatt, så gjelder dette også for menneske som helhet, som kropp og sjel kalt til å ta del i Guds herlighet. Det betyr blant annet at hvis sjelen er langt bort fra Gud, så er også kroppen det, selv om den ikke umiddelbart lider noen nød og tvert om kan være frisk og rask, så er også det langt bort fra Gud med tanke på oppstandelsen på den ytterste dag. Kroppen kan også bli underlagt all slags treningsregimer og øvelser i selvbeherskelse, også i form av askese, uten at vi egentlig har nærmet oss vårt endelige mål i Gud noe særlig. Hvor forløsende er da ikke Pauli ord til oss i dag: Brødre, enten dere da spiser eller drikker, eller hva dere gjør, så la det alltid være til Guds ære … og søk det som er til gagn for de mange, så de kan bli frelst.
Hva dere gjør, la det alltid være til Guds ære! Med disse ordene har Gud skjenket oss dette helhetlige perspektivet, hvor livet som kristen ikke først og fremst handler om alt vi kan eller ikke kan gjøre, og heller ikke hva Gud kan gjøre for oss. Det dreier seg om hvem vi er for Gud og i Gud, og hva Han er for oss. I den forbindelse åpenbarer situasjonen i dagens evangelium og Jesu barmhjertighet overfor den spedalske to ting.
Når den spedalske faller ned på kne og bønnfaller om renselse har Jesus nemlig to reaksjoner. I første øyeblikk er han rørt av medlidenhet og sier umiddelbart «Jeg vil det. Bli ren». I neste øyeblikk er han rørt av harme og formaner strengt den spedalske mannen. I begge disse reaksjonene aner vi hva Jesu dypeste anliggende er. På den ene siden ser han et menneske i nød, et forvirret mennesket, som kanskje ikke vet hvorfor akkurat han er blitt rammet, et spørsmål mange alvorlig syke mennesker ofte stiller seg. Jesus ser ham, han lytter til ham. På den andre siden vil ikke Jesus at fokuset skal tas vekk fra den relasjonen som han hermed innleder med den spedalske; at ikke den spedalske nå skal løpe rundt å fortelle om det som har skjedd, at han er blitt helbredet, før han i det hele tatt har reflektert over hvem han har møtt og går dypere i det forholdet. Og første bud i å bygge en relasjon er å lytte. Jesus hadde lyttet til den spedalske, men den spedalske klarte ikke det samme overfor Jesus.
Hvis vi derimot evner å lytte til Jesus kan vi også kan følge hans eksempel; dvs. se, lytte til og ta imot ethvert menneske. I dag kan vi takke Gud for at vi har profesjonelt helsepersonell til å ta seg av smittsomme sykdommer og sørge for menneskers helse, men den spedalskhet som støter mennesker ut fra samfunnet kan ta mang en form og her er vi kalt til å vitne om Jesus og Guds barmhjertighet som favner alle mennesker.
DEUS MEUS ET OMNIA 