Bruden og Brudgommen

7. søndag i det alminnelige kirkeår (C)

Vi avslutter i dag våre betraktninger over Johannes’ Åpenbaring. Som jeg allerede har nevnt, dras alle trådene fra den skriftlige åpenbaringen sammen i ett, kulminerende punkt: menneskets eskatologiske møte med Gud. Også i dagens andre lesningen kan vi se hvordan forskjellige elementer og momenter fra Guds ord trekkes sammen til et spisset budskap om den evige frelse. Utdragene i lesningene er riktignok selektive og utelukker de polemiserende tekstene om alle dem som står utenfor frelsens fellesskap, men det er for at vi først og fremst skal fylles med glede i denne påsketiden.

Hva er det så de avsluttende ordene i Åpenbaringen formidler til oss i dag? Det er en dialog mellom brudgommen og bruden, mellom Jesus og Kirken, som er under Åndens ledelse. Det er på mange måter finalen på det massive, bibelske motivet om brud og brudgom som dukker opp jevnt og trutt gjennom hele skriften. Vi ser det helt fra skapelsen av Adam og Eva i Guds bilde, som mann og kvinne for at de skal være ett, via paktinngåelsene, Salomos høysang, profetene som sier: Herren har deg kjær og vil ta landet til ekte (Jes 62,4); Jesus som veldig eksplisitt sier at han er Brudgommen; Paulus som tolker mysteriet Kristus og Kirken; og så nå til slutt Johannes’ Åpenbaring, hvor Kirken er det himmelske Jerusalem, smykket som en brud.

Det er noe fantastiske vakker over dette. Det er som at Gud forteller oss gjennom skriftens ord at alt er skrevet ned i våre liv, dvs. i vår menneskelige natur. Fra første øyeblikk av, fra da han skapte mennesket, kommuniserer Gud det samme budskapet til oss, som han igjen og igjen prøver å vise oss: sin store kjærlighet, som han vil at vi skal få ta fullt og helt del i. Det gjenspeiler seg i våre liv, om enn med et noe falmet bilde. Det er der, og Gud børster støv av støvet for å la livet og lyset skinne igjen. Disse tankene blir veldig tydelige når Jesus sier til oss: Jeg er Alfa og Omega, den Første og den Siste, opphavet og målet. Med disse ordene har vi fått en forklaring på hele vår eksistens, med den forklaringen også, at for å nå målet og spise av Livets tre og drikke Livets vann må kjortlene, våre liv, tvettes i Lammets blod. Slik er det etter syndefallet, og bare Kristus kan lede mennesket til livets kilde.

Ut ifra dette ser vi også den dype betydningen av lesningens avslutning. Kirken, Bruden, gir sitt tilsvar til Jesu løfte om at han kommer snart: Å ja, kom, Herre Jesus! Dette bønneropet gjennomsyrer oss som Kirke, igjen kan vi huske på det jeg allerede har poengtert om Johannes’ Åpenbaring; den er Kirkens bok og en «liturgisk» bok. Dette bønneropet forklarer Kirkens liturgi og misjon, og uttrykker dets vesen.

På den ene siden har vi liturgien. Den minner oss på Guds Sønns komme til jorden gjennom takksigelsen, mens påkallelsen gjør at han kommer og er tilstede her og nå. Nå som da tilgir han synder, renser fra svakhet, styrker med sitt legeme, sender sin Ånd. Dette betyr at vi får leve nær ham til han kommer igjen, slik han lovet. På den andre siden forteller dette om vårt oppdrag utad, som egentlig reflekterer den samme dynamikk. Kirken forkynner Jesu liv og lære, død og oppstandelse, for mennesker. Den hjelper mennesker til et møte med ham som er oppstanden og lever. Kirken leder mennesker til den endelige foreningen med Gud i himmelen.

p. Hallvard Thomas Hole ofm