6. søndag i påsketiden (C)
Vi nærmer oss nå slutten av påsketiden og i dag er nest siste søndag vi følger Johannes’ Åpenbaring. Vi ser også av teksten i dagens andre lesning at vi nærmer oss et apogeum som utvalget av messelesninger har bygget seg opp mot. Sist søndag var det den nye himmel og nye jord som stod i fokus, i dag er det visjonen av det himmelske Jerusalem som er hovedmotivet.
Her må vi umiddelbart merke oss den klare likheten til kapittel 40 og 41 i Esekiels bok i Det gamle testamentet, hvor profeten beskriver synet av det nye tempel. Også der tar en engel med seg visjonæren opp på et høyt fjell. Også der er det en stor mur rundt tempelet. Også der blir det angitt mål; hvor bredt, hvor langt osv. Det er imidlertid én vesentlig forskjell. I Johannes’ åpenbaring er det ikke noe tempel. Det gjøres også til et viktig poeng, slik det står skrevet: Men noe tempel så jeg ikke i byen, for der er templet Gud Herren, Allherskeren, og Lammet.
Idet vi nærmer oss slutten av både Johannes’ Åpenbaring og hele det skrevne Guds Ord i Bibelen, ser vi at trådene fra begge de bibelske testamentene samles i ett, eskatologisk punkt: Gud. Den siste ting, og vi får vel også legge til den første og siste, er Gud. Hvordan enn himmelen ser ut, så er det nettopp det å være i Guds nærhet som er det sentrale. Det som er rundt er ikke uviktig, men Gud er det absolutte midtpunkt.
Igjen ser vi også hvor annerledes Johannes blir gitt å forstå tempelets fall i år 70. En minneverdig hendelse fra Johannes-evangeliet er når Jesus snakker om tempelet og sier «riv ned dette tempelet, og jeg skal reise det opp igjen på tre dager». Johannes kommenterer i evangeliet at det tempelet Jesus snakket om var hans egen kropp, og knytter det til oppstandelsen. Men i lys av Åpenbaringen aner vi noe mer, en ny dybde til Jesu ord, når vi hører at Guds herlighet lyste ut fra Jerusalem, så den strålte som den dyreste edelsten, som krystallklar jaspis, og videre at byen ikke trenger lys fra hverken sol eller måne, nettopp fordi Guds herlighet lyser i den. Den krystallklare jaspis, edelstenen, symboliserer Kristus.
Forståelsen av Kristi kropp, som tempelet han gjenreiser på tre dager, bebuder med andre ord noe mye mer enn selve Jesu oppstandelse tredje dag etter korsfestelsen. Eller, vi kan si det på en annen måte: Jesu oppstandelse fra de døde betyr mye mer enn det vi kan forestille oss nå. Tar vi i betraktning hva Johannes skriver om den by som Guds herlighet lyser ut fra, så ser vi at den hviler på tolv grunnvoller, som hver bærer navnene på Lammets tolv apostler. På portene står navnene til tolv Israels stammer. Det himmelske Jerusalem det her er snakk om, som stiger ned som en brud for sin brudgom, er Kirken. Det er snakk om Kristi mystiske legeme, hans kropp, som er gjenreist i himmelen.
Her kan tankene våre vandre til det vi innledet med for noen uker siden, da vi startet våre betraktninger over Johannes’ Åpenbaring: de syv menigheter, de syv lysestaker foran menneskesønnen. Den grunnleggende forståelsen av Åpenbaringen som en bok om Kirken. Kirken står i striden gjennom mange prøvelser her på jorden, men samtidig lyser den for menneskesønnen. Den kirken, altså vi, blir ved Jesu oppstandelse det nye Jerusalem, der Guds herlighet lyser.
Kirken er ikke der ennå, og allerede apostlene måtte hanskes med vanskelige problemer og interne konflikter. Dagens første lesning gir et godt innblikk i Kirkens første vanskeligheter, blant annet spørsmålet om hvilke krav som skulle settes til hedningkristne. Kirken handlet i tråd med Den Hellige Ånds inspirasjon og ledelse, samtidig som den var langt fra den harmoni og fullkommenhet beskrevet på Bibelens siste sider. Slik vil det være med Kirken all den tid vi er på jorden. Den kommer ustanselig til å være i spenning, både eksternt og internt. Det viktigste er at den forblir under Åndens ledelse, den Talsmann Jesus hadde lovet å sende.
p. Hallvard Thomas Hole ofm
DEUS MEUS ET OMNIA 