Gud vandrer blant oss

Festen for Kristi Legeme og Blod (C)

På denne festdagen henter Kirken frem sentrale tekster om eukaristien av Bibelens skattkammer. Derfor fikk vi nettopp høre historien om Abram og Melkisedek, om brødunderet, og Paulus’ ord om nattverden. Paulus formidlet den lære han selv hadde fått overlevert om innstiftelsens av Herrens måltid, og hans er ett av fire nytestamentlige vitnesbyrd om innstiftelsen av det aller helligste sakrament.

I all sin enkelhet svarer innstiftelsesordene og -gestene til det helt enkle og menneskelige som det er å ta et brød, eller ta imot, takke for det, bryte det, dele det opp i mindre deler og dele med dem som sitter rundt bordet. Det er elementer som er kjent i mange kulturer, og springer egentlig ut av den dype menneskelige erfaring at et måltid er ikke bare inntagelse av næring. Et måltid innebærer å nyte fruktene av et arbeid. Det er takknemlighet for gaver og talenter, for dagen som er gått, og for livet. Det er gjensidig tjeneste; for noen lager maten, noen dekker bordet, noen deler ut. Det er fellesskap, fordi vi ikke bare deler maten, men vi deler og tar del i hverandres liv. Alle disse aspektene var også en del av den jødiske måltidsforståelsen, og ikke minst påskemåltidet, som minnet dem på at de nyter fruktene av Guds frigjøring osv.

Idet Jesus gjør dette påskemåltidet til noe nytt, og ritualet rundt brødsbrytelsen ble en konsekrasjon til hans Legeme, og velsignelsens kalk, den tredje kalken i det jødiske påskemåltid, ble Jesu blod, den nye pakts blod, da får også alle disse gestene og ordene, som vi utfører og feirer hver eneste messe, en helt ny betydning. Samtidig er de lette å forstå, fordi de nettopp er så menneskelige. Vi tar imot fruktene av det arbeid Frelseren har gjort for oss. Han sier i Johannesevangeliet: Min Far arbeider helt til nå. Også jeg arbeider (Joh 5,16). Vi takker for frelsens gave. Vi kommer sammen til en felles gudstjeneste, men tjener også hverandre og løfter hverandre opp: ministranter, lektorer, med sang og bønn. Og ikke minst: Vi deler Jesu legeme. Vi blir ett med Gud og med hverandre, og Kristus selv er Livet som knytter oss sammen i det fellesskapet vi har fått del i ved dåpen.

Festen for Kristi Legeme og Blod, som vanligvis markeres med en høytidelig sakramentsprosesjonen gjennom bygder og byer, kombinerer på sett og vis to viktige aspekter ved vår tro på Jesu nærvær i alterets sakrament. Det ene er den dogmatiske siden, som understreker Jesu reelle nærvær, og derav alle trosytringer i form av tilbedelse, sang og prosesjon. Med dette kommer vi også inn på det andre aspektet, nemlig den mer folkelige, at Guds Sønn tok ikke bare bolig blant den jødiske befolkningen for to tusen år siden. Han lovet også å være med oss alle dager til verdens ende, et løfte han holder gjennom å være tilstede for oss i alterets sakrament. Gjennom det er han tilstede i Kirken over hele verden. Han er like mye tilstede her som i Peterskirken i Roma og i gravkirken i Jerusalem. Slik som han for to tusen år siden vandret i Galilea eller Samaria, slik vandrer han blant oss og er med oss.

Slik blir bibelens historie vår egen historie, når Gud vandrer blant oss, velsigner våre liv og vår hverdag. Så skal vi da også i dag huske på, at selv om vi ikke alltid har mulighet til å delta i den årlige prosesjonen, og selv om vi ikke alltid får den samme høytidsfølelse som det er når et orkester spiller opp og ministranter, kor, 1. kommunionsbarn og hele menigheten beveger seg til klokkeringing og salmesang, og barna kaster blomster, så bærer vi alle hans hellige legeme og blod i vår egen kropp og sjel hver gang vi tar imot ham og sendes ut i verden Gud til ære og oss til frelse.

p. Hallvard Thomas Hole ofm