Vi står foran den oppstandne

2. søndag i påsketiden (C)

Påskeoktaven avsluttes i dag, men enda i syv uker skal påskens glede over Jesu oppstandelse sette sitt spesielle preg på Kirkens bønn og liturgi, som skal fylle våre liv med glede og håp. Foruten evangeliene er det flere bibelske bøker Kirken har funnet særdeles nyttige og berikende når vi samles til ettertanke, bønn og feiring nettopp i påsketiden. Det er først og fremst Apostlenes gjerninger, dernest Første Johannesbrev, Første Petersbrev, og Johannes’ Åpenbaring.

Apostlenes gjerninger er fast inventar hvert eneste år, både søndager og ukedager. Det er for så vidt naturlig, siden det er Lukas’ beretning om Kirkens begynnelse og det som hendte etter Jesu oppstandelse. Går vi gjennom de tre kirkeårene a, b og c, og ser på andre lesning for søndager i påsketiden, finner vi konsekvent de tre andre bøkene, og for år C, som vi befinner oss i, er Johannes’ Åpenbaring den boken følger. Derfor hørte vi også utdrag fra bokens begynnelse i dagens andre lesning. Det jeg vil foreslå for dere og meg selv, er at vi denne påsketiden blir spesielt oppmerksomme på disse lesningene fra Johannes Åpenbaring, og at vi lar oss inspirere av det guddommelige ord nedtegnet i denne boken.

Både Apostlenes gjerninger og Johannes’ Åpenbaring er på sett og vis Kirkebøker. De handler om Kirkens liv innad og utad, ikke i form av formaninger eller lignende, men rett og slett som beskrivelser av Kirkens liv. Med det samme uttrykkes også den guddommelig hensikt med Kirken og dens dypeste vesen. Vi kan si at begge forteller om hvordan Den Hellige Ånd virker i Kirken. Men mens Apostlenes gjerninger er historiske beskrivelser, som også er enklere å forholde seg til, er Johannes’ Åpenbaring mange hakk vanskeligere å tilnærme seg, både fordi den tilhører en helt annen sjanger og fordi det synes mer og mer fremmed for i dag. Den apokalyptiske sjangeren går nemlig langt utover det vi er vant til å forholde oss til. Ikke desto mindre skal vi prøve å lette på sløret, det er jo nettopp det som ligger i sjangerens egenart, at den avdekker og åpenbarer noe som er skjult for oss mennesker.

Dette blir klart for oss når vi leser at Johannes, som befant seg på øyen Patmos, en søndag blir grepet av Ånden, og en røst sier til ham: Det du får se, skriv det i en bok, og send den til de syv kirker i Asia. Allerede her ligger det masse informasjon. For det første skjer det på en søndag, eller hvis vi skal være mer presis i oversettelsen, på Herrens dag – altså på den første dag i uken, oppstandelsens dag. Det er den dagen de kristne samles til liturgi og eukaristifeiring. Det er et av de grunnleggende aspektene for å forstå Johannes Åpenbaring, nemlig Kirkens liturgi. Derfor er også mye av det vi gjør i kirken når vi er samlet på søndager inspirert nettopp av denne boken

Vi får også høre at Johannes blir grepet av Ånden. Hvis vi hadde lest innledningen i sin helhet hadde vi også fått høre at Johannes hilser de syv menighetene i Asia, og over dem lyser han nåde og fred fra de syv åndene som står foran Guds trone. Dette gir oss imidlertid enda en nøkkel til forståelse. Denne boken forteller om Kirken, hjorden Gud har samlet og samler foran sin trone, og hvordan Ånden virker i Kirken. Den forteller på en måte det samme som Apostlenes gjerninger, som jo handler om hvordan Kirken er fylt av Ånden, og hvordan han virker i verden gjennom kirken. I Johannes Åpenbaring er det likevel et helt annet perspektiv som trer fram, og vi får et slags innblikk i hvordan Kirkens liv ser ut, fra Guds eget perspektiv.

Samtidig oppdager vi her hva som er den grunnleggende problemstillingen hva gjelder hele Johannes Åpenbaring, og som blant annet bidrar til at den kan være litt utilgjengelig. Allerede har vi hørt om syv kirker i Asia, syv lysestaker av gull og syv ånder foran Guds trone. Symbolikken vi møter i denne boken er omfangsrik. Det er tall, liturgiske gjenstander, edelstener, forskjellige metaller, og mere til. Hva skal vi så hente frem og ta med oss videre i dag?

Tallet syv symboliserer helhet. Når det er snakk om syv kirker, så er det snakk om alle kirker, også vår kirke og vår lokale menighet. Lysestakene av gull viser oss det guddommelige perspektiv, at alle menigheter står foran den oppstandne Kristus, Alfa og Omega, han som er levende for all evighet, og har nøklene til døden og dødsriket er i sin makt. Vi kan også legge til at hver og én av oss er et slikt brennende lys for Gud. Den Hellige Ånd har tent oppstandelsens ild og det evige livs flamme i hver av oss. Det er det guddommelige perspektiv på våre liv, slik vi står her samlet som én Kirke for å feire Herrens oppstandelse.

Da kan vi også avslutningsvis i dag gjøre apostelen Thomas’ ord til våre egne, når den oppstandne Kristus under brødets skikkelse står midt iblant oss, og si: Min Herre og min Gud! Amen.

p. Hallvard Thomas Hole ofm