Vær barmhjertige

7. søndag i det alminnelige kirkeår (C)

Kirkens liturgi bringer oss i dag tilbake til dramatiske scener som utspilte seg i kongedømmet Israel 1000 år før Kristus, hvor hovedpersonene er kong Saul og David. Vi blir med engang orientert om hva som er situasjonen. Kong Saul har samlet 3000 mann, og de jakter på David. Det er rett og slett en menneskejakt. Riktignok synes David å ta hele situasjonen med relativt stor fatning. Med noe som kan ligne hovmodig overmot, lister han seg inn i leiren til Sauls hær, kommer seg ubemerket helt inn til Saul, hvorpå han tar med seg spydet og vannkrukken hans. Budskapet som tydelig fremheves er at Gud er med David. Herren hadde latt en dyp søvn komme over Saul og hans hær, og for både David og hans makker, Abisjai, er tegnene tydelige, Herren har gitt Saul i Davids hånd.

Hvis vi skal forstå det som skjer kan vi ikke la være å trekke inn forhistorien. Vi husker at kong Saul var Israels første konge. Etter en lang periode, der Gud hadde sendt de såkalte dommerne for å lede sitt folk, gjorde folket krav på en konge, som andre folk og riker rundt dem hadde. Dette var problematisk, all den tid Gud selv skulle være folkets konge og styre det. Når profeten Samuel til slutt gir etter for folkets krav, er det fortsatt slik at Gud skal være den sann konge. Derfor mottok Saul salving av Samuel. Den ga ham del i Herrens Ånd, og tidligere i 1 Samuelsbok kan vi da også lese om Sauls profetiske henrykkelse.

Dette krevde nødvendigvis at kongen, som nå skulle lede folket, var lydig mot Gud. Med tiden viste det seg likevel at dette var en skjør ordning. Menneskelig svakhet og synd førte til at Saul vendte seg bort fra Gud. Dermed sendte Gud Samuel for å salve en ny konge, den unge David. Det vi ser i dagens første lesning er en stor kontrast mellom de to. På den ene siden Saul som har sunket så lavt, at han jager David rundt omkring landet. Han er så innbitt på å beholde sin kongemakt, ikke for å gjøre Guds vilje, men sin egen, at han ikke går av veien for å ta livet av den som Gud selv har valgt til ny konge. På den andre siden David, som har en klar erfaring og følelse av at Gud er med ham, og han er så trofast mot Gud, at han risikerer eget liv for å prøve å overbevise Saul om at han skal legge sverdene ned. Han vil ikke legge hånd på Herrens salvede, som han sier, selv om Herrens har gitt ham i hans hånd.

Det er interessant at det ikke er første gang det skjer, at David har fått Saul i sin hånd. Saul fortsetter likevel sin jakt, mens David fortsetter å være trofast mot Gud. Ingen skal legge hånd på Herrens Salvede! Dette er et så viktig poeng, at når 2 Samuelsbok begynner med at dødsbudskapet om Saul når David, må banemannen selv bøte med livet, for han hadde lagt sin hånd på Herrens salvede. Denne nokså lange og omfattende historien, som vi kun har fått høre et bruddstykke av i dag, gir en tankevekkende inngang til Evangeliet. Kanskje er det evangeliets vanskeligste ord vi hører i dag med tanke på levd liv og menneskelig erfaring. Elsk deres fiender, gjør vel mot dem som hater dere, velsign dem som forbanner dere, be for dem som behandler dere ille. Samtidig gir ordene dyp gjenklang i oss og nærer vår sjel, når vi minnes hvordan Jesus nettopp av kjærlighet ga seg i menneskers vold for vår frelses skyld.

Det er nettopp i dette David fremstår som en Kristus-figur, når han vil være trofast mot Herren og risikerer sitt eget liv for ikke å sette Herrens salvedes liv på spill. David innser at det ville vært bedre om han selv døde, enn at Herrens salvede skulle lide døden av hans hånd. Ser vi dette i lys av Evangeliets siste ord i dag, synes det at vi nettopp har et konkret eksempel på det i David: Med det mål dere bruker til andre, skal det også bli målt opp til dere. For David er ikke spørsmålet hva Saul vil gjøre med ham, men hva han selv ønsker for Saul og hvilket mål han bruker til Saul. Vi kan gjerne si at David ble stygt og urettferdig behandlet. Saul blitt hans fiende, men det var ikke det mål David vil bruke. For ham gjaldt det mål Herren hadde gitt.

Hvis vi skjeler til korinterbrevet kan vi se det mål Herren har gitt: Det første menneske, Adam, ble skapt som «et levende vesen», men derpå kom den nye Adam, som et livgivende, åndelig vesen. Som vi da har båret den jordiskes preg, slik skal vi også preges av den himmelskes bilde. Det er det Gud har kalt hvert menneske til. Alle har blitt kalt til det jordiske, naturlige liv, alle har blitt kalt til det åndelige, overnaturlige liv. Slik David forble trofast mot Herrens salvede, slik Gud forble trofast mot ethvert menneske, slik er vi også kalt til å være trofaste mot ethvert menneske – «det levende vesen» kalt til Guds herlighet. Derav denne inntrengende bønnen fra Jesus: Vær barmhjertige, slik som deres Far er barmhjertig.

p. Hallvard Thomas Hole ofm