3. søndag i påsketiden (C)
Ved avslutningen av påskeoktaven for en uke siden inviterte jeg til refleksjon over Johannes’ Åpenbaring, den enigmatiske boken som avrunder og setter et punktum for hele den hellige skrift. Forrige søndag anla jeg noen viktige tolkningsnøkler som er viktige å ha med seg når man tar for seg denne boken. Jeg gjentar det viktigste før vi fordyper oss i dagens tekst. Et av de viktige moment er den liturgiske konteksten. Johannes mottar sine åpenbaringer på en søndag, Herrens dag. Han skriver til menigheten som er samlet til bønn og eukaristifeiring. Et annet poeng er Åndens virke i menigheten, både innad og utad. Johannes’ Åpenbaring forteller om hvordan Kirken ser ut, men fra Guds eget perspektiv.
Det er ikke mye tekst å forholde seg til i dag. Egentlig er det bare to strofer fra slutten av kapittel fem. Først sier Johannes at han ser engler, myriader og millioner, de levende skikkelser og de eldste, presbyterne. Englene bryter ut i lovsang for å ære det ofrede Lam. I neste strofe får vi vite at Johannes ser hver eneste skapning, både på himmel og på jord. De også bryter ut i lovsang for å ære ham som sitter på tronen og Lammet. Forrige uke så vi hvordan de syv lysestaker korresponderer med det liturgiske uttrykk i kirken. I dag ser vi det samme, dvs. hvordan den liturgi vi i dag tar del i og feirer korresponderer med Johannes’ åpenbaringer. Igjen ser vi at Kirkens liturgi inspireres av Den hellige skrift, og især apokalypsen. Under messen løfter presten hostien, Jesu legeme, og sier: Se Guds Lam, se ham som tar bort verdens synder, salige er de som er kalt til Lammets bord. Det himmelske gjenspeiles her på jorden i liturgien vår, og blant annet er det dette Johannes’ Åpenbaring hjelper oss til å forstå.
Disse ordene vi hører i dag kaster også et guddommelig lys over noe annet. Vi hører om to «nivåer»: det første er de utallige englenes lovsang, det andre er at hver eneste skapning tar del i denne lovsangen. Her er det guddommelige lys som kastes over vår tilværelse, det guddommelige perspektiv. Alt det skapte, hele skaperverket, hele det kjente univers og hva mer som måtte finnes, er underordnet Gud. Kanskje vi heller skal si «innordnet» eller «innrettet» mot Gud. Det finnes ikke den ting som ikke har sitt opphav i Gud. Alt er dypest sett rettet mot Gud. Selv det vi opplever som noe ondt – onde mennesker, onde handlinger, vonde hendelser – er et resultat av at noe eller noen bommer på sitt egentlige mål. Det kan være villet, som med demoner og ofte med oss mennesker, men det endrer ikke den fundamentale sannheten, at alt som finnes er av Gud og for Gud.
Dette guddommelige perspektivet er viktig å ha med seg i to henseender. For det første med tanke på hvordan vi betrakter verden og hvordan vi ser på vonde ting som berører oss selv. For det andre er det viktig for vår forståelse av Johannes’ Åpenbaring og de til dels vanskelige og skremmende ting som der er beskrevet. La oss ta det først, siden det skal kaste lys over våre liv.
Dagens tekst, og de nevnte strofene, avslutter et segment av boken med visjonen av Guds trone og Lammet. Det grunnleggende budskapet her er at Gud har boken med de syv segl, og den eneste som er verdig til å åpne boken og seglene er Lammet, det ofrede Lam, som alle engler og skapninger lovpriser. Derfor er dagens lesning også innledningen til en annen lengre bit av boken som omhandler de sju seglene som brytes og hva som skjer da. Her begynner også de med urovekkende elementene av denne boken, som ikke sjelden gjør at vi helst lar være å tenke på hva som egentlig befinner seg der. Igjen dukker tallet syv opp. Forrige søndag var det de syv lysestaker, og som vi vet betyr det helhet.
Det glade budskap er at det er Gud som har denne boken i sin hånd, og at det er Lammet som åpner seglene. Det betyr i grunn at ingenting skjer, selv det onde, uten at Gud vet om det. På tross av at det onde ting skjer er det til syvende og sist Gud og Lammet som rår. Alt er i Guds hånd. Det svarer til det som allerede er blitt sagt. Hele skaperverket er innrettet mot Gud, og selv ikke det onde er i stand til å ta bort Guds makt. Det er godt nytt, fordi inntrykket vi kan få av alt som skjer i verden er at det onde rår. Krig, vold, mord og alt ondt som kommer fra mennesker etterlater seg et slikt inntrykk. I tillegg skjer vonde ting som naturkatastrofer, miljøødeleggelser etc. Den onde vil prøve å overbevise oss om at det er han som styrer verden, men Johannes’ Åpenbaring kaster et annet lys på verden og forteller oss at selv om det onde har fått innpass i verden, så er det ikke det onde som rår.
Alle Guds skapninger er innrettet mot Gud og peker mot ham, og da engler og mennesker falt bort fra Gud forble Gud trofast, og Guds Sønn, Lammet, er verdig til å åpne boken og bryte dens segl. Det innebærer at alt som skjer med menneskeheten gjennom historien heller ikke er unntatt hans frelsende offer. På tross av at vi fremdeles opplever det onde er vi ikke gitt ondskapen i vold. Ham som sitter på tronen, ham og Lammet, tilkommer nemlig ikke bare lov og pris, men også makt og ære, i all evighet! Som deltagere i Guds mysterier i liturgien opplever vi nettopp det, at Gud bærer oss og våre liv.
p. Hallvard Thomas Hole ofm
DEUS MEUS ET OMNIA 