6. søndag i det alminnelige kirkeår (C)
Messeliturgien har som regel en rød tråd, eller et gitt fokus for dagen, foruten det helt opplagte og sentrale, nemlig eukaristifeiringen. Noen ganger er det en høytid som bestemmer fokuset, eller en festdag for våre helgener. Det kan være mangt, og messelesningene er satt opp deretter. Alt dette er selvfølgelig sentrert rundt vårt møte med Jesus i Eukaristien, og viser både hva vi tar del og hva vi bærer med oss ut i verden.
Gjennom det alminnelige kirkeår er det derimot lesningene i seg selv som forsterker konkrete motiver, fordi Kirken har satt dem sammen med bestemte temaer og aspekter for øye. Tekstene består av første og andre lesning, responsoriesalmen, hallelujaverset og et evangelium. Disse danner en helhet, som nettopp sentrerer våre tanker og hjerter mot det møtet med Jesus som finner sted i liturgien, og det møtet med ham som finner sted gjennom uken, i våre egne liv.
Noen ganger er disse temaene og røde trådene subtile. Andre ganger gir de seg selv nærmest, og presten har da for så vidt en enkel oppgave med å løfte frem det budskapet Gud forkynner gjennom sitt ord og sin Kirke, som er kalt sammen til gudstjeneste. I dag er en slik søndag, hvor den røde tråden er veldig synlig.
Første lesning og salmen setter tonen og angir temaet. Det er heller ikke et lite tema, for begge er egentlig en oppsummering av den grunnleggende troserfaringen, og derav også troslæren, i den mosaiske religion. Det er i Deuteronomium, altså Femte Mosebok, og nesten mot slutten av boken, at Moses og folket blir stilt overfor to veier de kan velge å gå på: livet eller døden. Men andre ord: velsignelsens vei eller forbannelsens vei. Jeremias profeti i dag er kort og godt profetens påminnelse om at denne fundamentale trosregelen står ved lag. Skillet mellom dem som stoler på mennesker og dem som har tillit til Gud, blir med profetens bildespråk ganske karakteristisk beskrevet som enten forbannelse og død, eller velsignelse og liv.
Når vi da i tillegg får høre en salme som handler om nettopp dette, om de to veiene som mennesket kan velge, forsterker det selvfølgelig inntrykket av at det er her Guds ord vil si noe til oss i dag. Det er for øvrig talende at det her også er snakk om første salmen i hele Salmenes bok. Slik begynner altså Salmenes bok:
Salig den som ikke følger de ugudeliges råd
og ikke vandrer syndens vei,
som ikke sitter i spotteres lag,
men har sin lyst i Herrens lov
og grunner på den dag og natt.
Det nye, som salmeteksten legger til det vi har hørt fra Moseloven, samt utdraget fra profeten Jeremia vi har lest i dag, er det begrepet som dukker opp i slutten mot slutten: rettferdighet. Det skal vi ikke utbrodere i dag, men verdt å ha i bakhodet. For Det gamle testamentets del, så er den som vandrer på Herrens vei rettferdig.
Med alt dette i sinnet skinner Evangeliet, og Jesu egne ord til oss, om mulig med enda større klarhet. Det er ikke til å unngå å legge merke til at i denne versjonen av Bergprekenen, i Lukas’ beskrivelse av de velkjente saligprisningene, fremstår saligprisningene og ve-ropene nettopp som Det nye testamentets versjon av de to veier, dvs. valget som Gud stilte Moses og israelittene overfor. Samtidig har noe radikalt skjedd. Med tanke på det jordiske liv er ikke saligprisningene så utelukkende løfterike som Guds løfter til Moses. Det er til og med snudd på hodet. Salige er de fattige. Salige er de som sulter, de som gråter. De som blir hatet, bannlyst og spottet. Men ve dem som er rike, mette osv. Hva har skjedd? Det er tydelig at Jesus ser på de to veiene, livets vei og dødens vei, velsignelse og forbannelse, i et helt annet lys.
Det lyset er oppstandelsen, som endevender historiens gang og forklarer virkeligheten og Guds åpenbaring på en helt ny måte for oss mennesker. Paulus sier det i klartekst til oss i dagens andre lesning: Er Kristus ikke oppstanden, er deres tro en illusjon, og dere er fremdeles bundet av synden … Men nå er Kristus oppstanden fra de døde, som livets førstegrøde. Har vi valgt Kristus, har vi valgt liv og velsignelse. Men det er et helt nytt liv, der vi i absolutt alle livets omstendigheter har tilgang til livets kilde i oss selv. Da er det ikke lenger et spørsmål om fattig eller rik, gråt eller glede. Alt skjer i Kristus, den Oppstandne, og i ham skal vi alle engang oppstå.
Som kristne samles vi nettopp derfor på søndagen, oppstandelsens dag, for å drikke av livets kilde som strømmer til oss gjennom ord og sakrament. De forklarer på herlig og underfullt vis vårt liv, med alle dets opp- og nedturer, og kaster oppstandelsens lys på det.
p. Hallvard Thomas Hole OFM
DEUS MEUS ET OMNIA 