Hvem er du, Herre? Og hvem er jeg? 

Festen for Herrens fødsel.

I kirkebønnen ved innledningen til høytidens messe ber vi: Gi oss del i din Sønns guddom, han som ville dele vår menneskenatur. Ordene oppsummerer alle de bønner og forhåpninger vi kommer til kirken med i denne høytiden, og vitner om den dypeste beveggrunn i Gud for å sende Kristus til jorden. Det finnes et øyeblikk i enhver messe som uttrykker nøyaktig det samme. Når presten eller diakonen blander vin og vann ber han en stille bønn: La oss ved vannets og vinens mysterium få del i hans guddom, som har villet dele vår menneskenatur. Vi ser også det samme komme til uttrykk ved vår andre store høytid, i en del av påskelovsangen som vi like gjerne kunne bedt i dag: I sannhet salige natt da himmelen forenes med jorden, det guddommelige med det menneskelige.

Når vi retter blikket mot stallen i Betlehem er det denne herlige sammenkomst av Gud og mennesker vi ser og får ta del i. Barnet som stråler mot oss fra krybben fyller oss med glede og håp, for Jesaja har profetert at alle skal få se Guds frelse. Når vi ser til krybben kan vi med salmisten lovprise Guds velgjerninger med samme ord: Den vide jord har skuet frelsen fra vår Gud. Barnet er Jesus, som engelen Gabriel hadde fortalt Maria og Josef at det skulle kalles, og det betyr nettopp «frelsen fra vår Gud».

Når vi får møte vår Gud på denne underfulle måte i Betlehem, og kneler ned i stille undring og beundring, melder et spørsmål seg, et spørsmål også hellige Frans av Assisi stilte seg: Hvem er du, Herre? Og hvem er jeg? 

Mer enn noensinne svarer Gud oss i dag. Først med profetien og salmen, som også gjenlød i engelens ord til Maria. Dette barnet er Jesus, han er frelsen fra vår Gud. Evangelisten Johannes utdyper dette ytterligere for oss. Han skriver i prologen til evangeliet: Ved Jesus Kristus fikk vi del i hans nåde og hans sannhet. Gud har ingen noensinne sett; men den enbårne Sønn, som dveler i Faderens favn, han har vist oss hvem han er. Hva slags nåde og hva slags sannhet er det som blir åpenbart allerede ved hans unnfangelse, fra det øyeblikk han er til stede i verden, og kanskje enda tydeligere ved hans fødsel?

Det er ikke bare det at Gud opprettholder universet ved sitt Ord, som jo ikke er så rent lite tatt i betraktning forfatningen verden er i. Det er heller ikke bare det at han ikke har glemt mennesket som han skapte i sin Sønns bilde. Gud ønsker å realisere fylden av det at han skapte mennesket til, å bli lik seg. Han gjør det ved selv å bli menneske på tross av hva synden har ødelagt. I stallen ser vi at Gud er villig til å bli menneske med alt det innebærer og han ble underlagt de samme naturlover. Selv om han var uten synd var han ikke fri fra å bli utsatt for fattigdom, fare, lidelse og til og med direkte ondskap. Han valgte å bli et lite barn. Han valgte å bli fattig og sårbar for å fullføre det han hadde begynt da han skapte oss. Slik kunne han føre oss til himmelen, uten at vi igjen mister oss selv på veien i de feilslåtte ambisjoner som felte Adam og Eva. Vi kan se på Barnet, som er sann Gud og sant menneske, og det er nok. Slik er vår Gud.

Men hvem er jeg, spør vi også i undring når himmel og jord møtes i Betlehem. Igjen kan vi henvende oss til profeten og salmisten, som forkynner: Den vide jord har skuet frelsen fra vår Gud. Den vide jord betyr jordens ytterste grenser, og i overført betydning alle mennesker til alle tider. Fordi Kristus er kommet til jorden har alle mennesker fått muligheten til å se Guds frelse, og når vi sier «ytterste grense», så betyr det også alle de som har fjernet seg langt fra Gud. Gud har kommet til deg og meg, uansett hvilken forfatning vi er i, åndelig eller materielt, fysisk eller psykisk. Ved å vise seg som et barn er det ingen av oss eller noen andre i verden som kan føle seg truet. Alle kan ta imot ham. Ingen er forlatt, ingen er etterlatt. De som tar imot ham, slik Johannes skriver, dem gir han evne til å bli Guds barn. Så hvem er jeg? På tross av svakheter, på tross av synd, er jeg fortsatt elsket og fordi Gud ble menneskebarn kan jeg nå kalle meg Guds barn.

La det ikke være noen tvil i dag om vi er elsket av Gud og la oss være budbærere for ham som kom til oss.

p. Hallvard Thomas Hole ofm