33. søndag i det alminnelige kirkeår (A)
Ordets liturgi innledes i dag av en vakker tekst fra Salomos Ordspråk som forteller om kvinnens verdighet. Troen vår forteller at både mann og kvinne, skapt i Guds bilde, ble kalt til kjærlighet og fellesskap, og gitt både evne og ansvar. Forfatteren av ordspråkene lovpriser ikke en passiv eller en underdanig kvinne, men en aktiv kvinne, som skaper verdier, dog ikke kun for vinnings eller rikdoms skyld. «Det skorter ikke på vinning», men hun rekker også «armene ut til fattigfolk». Selv forbinder jeg denne teksten umiddelbart med vår ordensprovins sin skytshelgen, hellige Hedvig av Schlesien, for den leses på hennes festdag. Hvordan skal vi lese den i sammenheng med resten av ordets liturgi som er Guds ord til oss i dag?
I det vi nærmer oss slutten av det liturgiske året sirkulerer liturgien rundt temaet dom, og hva det innebærer å ta imot Guds rike eller forkaste det. Sist søndag hørte vi om de ti ternene, i dag om talentene, og kommende søndag om sauene som skilles fra geitene. Selv om det kan være vanskelig å akseptere, er vår katolsk tro at vi mennesker nettopp må ta ansvar for våre handlinger. Katekismen sier det slik: Stilt ansikt til ansikt med Kristus som er sannheten, skal sannheten om hvert menneskes forhold til Gud komme for en dag. Dommedag vil gi til kjenne, like til de ytterste konsekvenser, det hver enkelt har gjort av godt eller unnlatt å gjøre under sitt liv på jorden (KKK 1039).
I lys av dette ser vi hvordan den «dyktige kvinnens» eksempel er mer enn en ren oppramsing av alt hun har oppnådd, det er en kontemplasjon av hva hun har betydd for andre, ja, hvordan hun har blitt et bilde på Gud selv. Ved roten til denne hellighet er gudsfrykt: en kvinne som frykter Herren, skal prises. Det er også gudsfrykten som gir Guds velsignelse, skal vi tro forfatteren av salme 128: salig den mann som frykter Herren. I grell kontrast til disse to hverdagsheltene fra Salomos ordspråk og Salmenes bok, står den tredje tjeneren i Jesu lignelse om talentene; han som fikk ett talent å rutte med, men som var redd for sin Herre og gjemte talentet sitt i jorden. Det er misforstått gudsfrykt.
Pave Frans sier om gudsfryktens gave at den «gjør oss bevisste på at alt er nådens verk og at vår eneste virkelige styrke er å følge etter Herren Jesus og la Faderen skjenke oss av sin godhet og miskunn». Satt i sammenheng med dommen, som også lignelsen om talentene er et bilde på, kan sann gudsfrykt aldri føre til at vi frykter dommen. Sann Gudsfrykt setter oss i et slikt forhold til Gud, som hans barn, at sannheten om dette forholdet ikke er å frykte. Tvert om, det sann gudsfrykt gjør med oss, er å gi oss å kjenne at vi er barn som er elsket uten begrensninger. I et slikt gudsforhold trenger vi verken frykte at sannheten og vårt forhold til Gud kommer for en dag, og heller ikke konsekvensene våre handlinger, for Guds godhet og miskunn er så uendelig mye større. Da lever vi som «barn av lyset, barn av dagen».
p. Hallvard Thomas Hole o.f.m.
DEUS MEUS ET OMNIA 