22. søndag i det alminnelige kirkeår (C)
Ydmykhet har alltid vært en høyt skattet dyd i Kirken. De åndelige mesterne og de hellige har pekt på at alle andre dyder egentlig står og faller med ydmykhetens dyd. For hva er vel gavmildhet, hvis man skryter av det til andre? Hva er vel godhet, hvis man lovpriser seg selv for det? Hva er vel rettferdighet, hvis man bare krever det for seg selv? Hva er vel mot, hvis det bare er for vise styrke? Hva er vel måtehold, hvis det bare er for vise kontroll?
Å være ydmyk vil si å erkjenne våre egne begrensninger, ikke å heve oss selv over andre, samt å unngå å skryte av det vi gjør eller har oppnådd. Det er den generelle forståelsen av ordet ydmykhet. Kort sagt, det handler om å kjenne sin plass. Som en kristen dyd får ydmykhet også en rolle i vårt trosliv. Det vil si at vi alltid har Gud som referansepunkt, og vi ser alltid våre liv i forhold til ham. Han er Gud, vi er hans skapninger. Vi er syndere, han er vår Frelseren og forløser. Kort sagt betyr ydmykhetens dyd i denne sammenhengen å erkjenne sannheten om Gud og om oss selv.
Inntil nå virker det ganske greit. Kjenne sin plass, ikke opphøye seg selv, ikke skryte. Selv en ateist må jo innrømme at dette er fornuftig for at det menneskelige samspillet skal fungere. Hvis vi går videre med dagens første lesning, så vil vi se at fortsettelsen også henger på grep: «Jo mektigere du blir, dess mer må du ydmyke deg, og Herren skal vise deg nåde». En annen måte å si det på, som kanskje er litt mer tilpasset dagens samfunn: Ikke glem hvor du kommer fra! Selv om du får makt mellom hendene, så ikke glem at det har blitt gitt deg som en gave, som et talent. Ikke vær en annen enn den du egentlig er. Man kan si at rådet vi får fra forfatteren er å være ydmyk for å opprettholde en slags status quo. Dette er også et fornuftig råd; for penger, makt, innflytelse kan forsvinne like raskt som vi fikk dem.
Dagens evangelium byr imidlertid på litt på problemer, for ut ifra lignelsen om bryllupet og bryllupsgjestene, kan vi se at Jesus ikke bare vil at man ikke skal opphøye seg selv og finne sin rette plass. Han går lenger enn som så: «Når du er innbudt et sted, da gå og sett deg på den nederste plassen». Ikke bare at du skal erkjenne din egen plass i samfunnet, ikke bare at du streve etter å beholde den samme plassen selv om du får mer makt osv., men du skal også ydmyke deg selv. Du skal sette deg selv lavere enn alle andre, når du innbyr til middag skal du be de som er fattige, vanføre, lamme, blinde osv. Du skal plassere deg selv utenfor det fine selskap, for å være med dem som står utenfor, for å være en del av Guds fattige.
Det er ingen lett oppgave Jesus utfordrer oss med i dag, men hvordan kan vi i praksis gjøre ydmykhetens dyd til en grunnpilar i vårt liv? Johannes Døperen bekjente ydmykt: Han skal vokse, jeg skal avta. Så hvordan skal ydmykhetens dyd vokse i oss, slik at vi kan avta, men Kristus fortsette å vokse i oss? Først og fremst er det ikke mulig for ydmykhetens dyd å vokse i oss, hvis vi kun fokuserer på vår egen utilstrekkelighet og svakhet. Det kan lede oss til ganske mørke steder. Vi må se at alt det gode vi har er gaver fra Gud. Han er med oss, han hjelper oss, alt vi måtte mangle gir Herren selv oss. Gjennom ydmykheten erkjenner vi vår egen fattigdom, samtidig som vi erkjenner at vi er bærere av Herrens gaver, vi er redskaper i hans hånd. Ja, for selve livet vårt er jo en gave fra Gud, og den verdighet vi har som skapninger skapt i Guds bilde komme jo fra ham. På den måten kan kristen ydmykhet til og med helbrede mindreverdighetskompleks.
På ydmykhetens vei må vi også lære oss å tåle motgang og ydmykelser som kommer utenfra. Det er en del av livet at vi møter motgang, og innimellom også at vi blir ydmyket av andre. Mange vil kanskje si at det er slikt man ikke behøver å måtte tåle. Men menneskets syndige natur er nå engang slik at vi ofte sårer hverandre og påfører hverandre smerte og lidelser. Den kristne holdningen overfor dette er at vi gjennom motgang kan forene oss enda mer med Jesus, som jo ble utsatt ydmykelser av verste sort. Å lære å motta ydmykelser og motgang med takknemlighet lærer oss bot, renselse fra synder og kjærlighet i praksis.
Det er nesten unødvendig å si, for det er så opplagt, men et viktig middel til at ydmykhetens dyd skal kunne vokse er selvfølgelig samvittighetsransakelse og skriftemål. Da går vi nettopp aktivt inn i våre egne liv, for å evaluere både våre dyder og våre svakheter, og for å se vårt liv i nådens perspektiv. Hvem setter jeg på første plass i mitt liv? Gud eller meg selv? Hva er viktig for meg? Å streve etter et moralsk godt liv, eller et gøy liv? Å bekjenne sine synder, både i tanker, ord, gjerninger og forsømmelser, er en stor leksjon i ydmykhet.
Skriftemålet innebærer at vi innrømmer og bekjenner våre feil overfor Gud. Å kunne innrømmer at man har tatt feil, at man har forsømt seg, overfor våre medmennesker, er også en måte å lære ydmykhet på. Noen kan bli så fast bestemt på ikke å innrømme sine feil at de lever i bitterhet og hovmod gjennom hele sitt liv, men det er ikke et godt liv, og i hvert fall ikke et liv som Gud ønsker for oss.
Heldigvis gir livet selv oss mange muligheter til å øve oss i ydmykhet. Det kan være gjennom skriftemålet, eller gjennom en åndelig veileder. Det kan være i de situasjoner der vi på tross av vår motvilje må anerkjenne en viss autoritet. Det kan være gjennom å la være alltid å skulle ha det siste ordet i en diskusjon. Det kan være når vi må innrømme at vi har tatt feil. Det kan være gjennom å prøve alltid å se på våre medmennesker med optimisme og positivitet. Og det kan også være gjennom å prøve ikke å anse oss selv som uerstattelige. La oss benytte oss oftere av de mulighetene som Gud gir oss til å vokse i ydmykhet. Slik står vi alltid foran «den levende Guds by, det himmelske Jerusalem [hvor vi finner] Gud som er alles dommer […] og Jesus, mellommannen for den nye pakt».
p. Hallvard Thomas Hole
DEUS MEUS ET OMNIA 