Lytt til Herrens røst i dag

4. søndag i det alminnelige kirkeår (B)

Ved slutten av Moses’ liv, før folket på vandring kunne gå inn i det lovede land, ble pakten mellom Gud og Israel fornyet, derav 5. moseboks latinske navn, Deuteronomium (gjentagelsen av loven), og det er disse begivenheten vi hopper inn i når vi leser første lesning. Moses minnet folket på Loven Gud hadde gitt, men også de løfter om velsignelse Gud vil skjenke dem som følger hans lov. I sin helhet fordrer Loven et samarbeid mellom Gud og mennesket. Bare slik kan mennesket bli Guds venn, ved å forbli fri til å lytte, ta imot og leve etter Herrens ord. Gud skjenker sin nåde og mennesket tar imot og «forvalter» gaven aktivt. Det er ikke noe annet enn det Adam og Eva ble kalt til fra første stund av i Edens hage. I menneskets evner og kall lå det at de kunne ta imot Guds gode skaperverk og forvalte det.

Episoden vi hører om i dag, gjentagelsen av loven, relaterer til den gang Gud sluttet pakten med Israel etter utgangen av Egypt, og Moses og folket mottok de ti bud. Hele generasjonen som hadde vært vitner til det var nå gått bort, mens de menneskene som skulle vandre inn i det lovede land var født under vandringen. Derfor inngår Gud pakten på nytt, og loven blir gjentatt og på nytt framlagt for dette «unge» folket, og Moses minner dem på at Gud hadde hørt folket, da de tryglet om å få slippe å høre Guds røst: Jeg kan ikke lenger høre på Herren min Guds røst, og denne veldige ild kan jeg ikke lenger se på; for da må jeg dø. Lyden som kom ut av brennende ild vakte frykt og ærefrykt, slik at folket ba Moses om å gå til fjellet.  

Den gang, etter utgangen fra Egypt, da stentavlene med budene ble gitt, ble Moses mellommann. Også denne gangen, ved gjentagelsen av loven før inngangen til det lovede land, gjentas det samme, men nå i form av et løfte om en profet som Moses, en mellommann som skal tale Herrens ord til folket. I lys av Evangeliet, ikke bare aner vi, men vi får i dag et klart og tydelig budskap at profetien og løftet oppfylles i Jesus. Men før vi hyller oss i Kristi mysterium, la oss se hva mer hele denne situasjonen fra 5. mosebok forteller oss.

Det er tydeligvis ikke nok å minnes gamledager og tenke på at Gud engang for lenge siden talte til folket og ga loven. Dagens responsoriesalme, salme 95, som egentlig fyller samme funksjon som gjentagelsen av loven, gir oss også et hint: Lytt til Herrens røst i dag. Møtet med Gud er alltid en aktuell hendelse. Selv om vi blir minnet om det som har vært, er det aldri ment å være oppkok av noe gammelt, men hver dag noe nytt. Det lukter alltid friskt. Det er vårt daglige brød i dag, ikke gårsdagens brød. Men det slutter ikke her. Ethvert møte med Gud peker også fremover og er en profeti om enda større klarhet og enda dypere fellesskap.

Vårt møte med ham i dag minner oss på at Kristus var oppfyllelsen av løftet om en profet som skal tale Herrens ord. Ikke nok med det, han var oppfyllelsen av både loven og profetene, og talte Guds ord på en måte som ingen andre før ham, med en myndighet og autoritet som slo alle med undring. Med andre ord, fra hans munn falt ord som hadde den samme kraft som Herrens røst, den gang Gud talte ut av ilden til Moses og folket. På Jesu ord flyktet alt ondt. Demonene fryktet ham, for han var Guds Hellige. De rev og slet, men må til slutt flykte.

Etter det vi har hørt så langt, er dette også vårt møte med Kristus i dag, ikke som et minne fra en svunnen tid, men et aktuelt møte. Jesu ords myndighet og kraft gjør seg gjeldende også i dag for deg og meg. På hans ord blir brød og vin forvandlet til en frelsens kilde for oss alle, som jager det onde flukt og renser og helbreder hver den som kommer til ham. «Herre, jeg er ikke verdig…, men si bare ett ord så blir min sjel helbredet», slik ber vi når han kommer til oss i dag, fordi hans ord har den samme kraft som den gang Gud talte ut av ilden til folket. Vi ser kanskje ikke noen ildsøyle med våre øyne, men desto større er det lys troens øye ser. Et lys for alle folkeslag, en mellommann, Jesus Kristus, som kommer med budskap om frelse og selv frelser oss.

Ut av dette møtet, ut av vår pakt med mellommannen som Gud hadde lovet, endrer vårt forhold til loven seg også og hvordan vi lever. Ikke ved at loven, De ti bud, eller Guds ord forandres, men ved at vi selv forandres. Det ser vi på hvordan Paulus utlegger den kristne frihet til korinterne. Som kristne står vi fri til å tjene og lovprise Gud i alle livets situasjoner, til og med i lidelser. Korinterne hadde tydeligvis problemer med å forstå hva friheten i Kristus betyr, og ville nok helst sett at Guds ord ble endret for å tilpasse det til sine utskeielser. I stedet viser Paulus hvor radikalt friheten i Kristus faktisk kan leves: Den ugifte er innstilt på det som hører Herren til, og på å være ham til lags … Likeså den kvinne som er uten mann, og den unge pike, – de er innstilt på det som hører Herren til, og på å være viet ham både med legeme og sjel.

Desto mer forstår vi at det er friheten Paulus skriver om, siden han ikke vil binde dem til noe, men ved å vise til livet som ugift peker han ikke da på totaliteten av den kristne frihet. Men det er ikke en frihet uten mål og mening, for igjen hører vi et ekko fra Eden hvor menneske ble kalt til å samarbeide med Gud. Friheten som skjenkes oss i Kristus innretter vårt liv mot Gud, dvs. hele vårt liv mot den herlighet som vårt møte med ham i dag er en pant på, om vi så er gift eller ugift.

Nåden vi mottar i dag, og som vi velger å aktivt samarbeide med, peker ut kursen for dagen i morgen, som vi ikke kjenner innholdet av, og for hver dag som bringer oss nærmere ham. Denne vandringen ble Adam og Eva invitert med på og Israelsfolket ble invitert til denne vandringen. Enhver som møter Jesus blir invitert til følge ham, og du og jeg kan følge ham, og han skal forvandle våre liv.