Utvalgt i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt

2. søndag i juletiden (A)

I dag får vi en liten reprise på 1. juledag, i og med at evangeliet som leses denne andre søndag i juletiden, er det samme som juledag, nemlig Johannes-prologen: I opphavet var Ordet. Ordet var hos Gud … Det er likevel ikke bortkastet, all den tid Johannes’ ord fyller oss med undring og nysgjerrighet på julens store mysterium.

Vi kan i dag betrakte helt konkret hva det betyr for oss, for hver enkelt av oss og som fellesskap, at Guds Sønn blir født inn i verden og inn i våre liv. Av flere gjennomgående temaer kan vi trekke frem at med Guds Sønns fødsel blir også de helliges samfunn født, vårt fellesskap i himmel og på jord. Riktignok er det mange steg frem til Kirken, slik vi ser den formes på apostlenes grunnvoll, men allerede har Kirkens første medlem, salige Jomfru Maria sagt sitt fiat og født Sønnen. Allerede har Kristi legeme kommet til jorden. Han som er Hodet for sitt mystiske legeme, er allerede i verden.

Når Visdommen priser seg selv i Siraks bok, slik vi hørte i første lesning, fastslås det at den har slått rot i det folk Herren selv har valgt som sin eiendom: Jeg slo rot i et ærerikt folk, som Herren har valgt som sin eiendom. Allerede i disse ordene synes det slett ikke tilfeldig at et hellige samfunn dannes rundt, i og av Jesus. Ordene om Visdommen peker klart og tydelig frem mot inkarnasjonen av Guds Ord, siden Guds visdom neppe kan slå rot og ta bolig blant mennesker på en mer fullkommen måte enn ved selv å bli menneske. Og nettopp ordene om at Herren har valgt det folket han skulle slå rot i, synes da heller ikke å peke mot noe annet enn det folk som blir født på ny i Kristus, siden han er det inkarnerte Ord.

Når vi så leser dagens evangelium i lys av dette frempeket mot Kristus, ser vi at det på ingen måte fortoner seg annerledes for evangelisten Johannes, når han betrakter inkarnasjonsmysteriet. At Gud blir menneske, betyr implisitt for alle mennesker å bli kalt til et hellig samfunn med Gud og med hverandre, like mye som vi alle er skapt av én Fader i himmelen, deler samme natur og vesen, og utgjør én menneskehet. Vi får, slik Johannes setter ord på det, nåde over nåde av hans fylde, det vil si hans nåde og sannhet: Og av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde; for ved Moses ble Loven gitt, men ved Jesus Kristus fikk vi del i hans nåde og hans sannhet. Guds enbårne Sønn kom til jorden, fylt av nåde og sannhet, og alle er kalt til å få del i denne fylde som gir oss å bli ett i Kristus. Slik kan vi også forstå hva det betyr, når Kirken forkynner at det ikke finnes frelse utenfor Kirken: Extra Ecclesiam nulla salus. Det finnes ikke frelse uten Kristus. Det finnes ikke en Jesus Kristus uten legeme. Det finnes ikke en Kristus uten at de som blir ett med ham også blir ett med hverandre, i henhold til hans fylde av nåde og sannhet.

Nødvendighet av en kirke er ikke apostler, biskoper eller presters innfall eller påfunn, via tolkninger av hendelser som valget av Peter til Kirkens klippe eller Åndens komme på pinsedagen. Guds menneskeblivelse betyr at vi alle er kalt til Guds herlighets fylde og et hellig samfunn med Ham og med hverandre.

Som om Siraks og Johannes’ ord ikke skulle være nok, så kan vi også legge til Paulus’ ord i brevet til efeserne, som feier all tvil til side om hvorvidt Gud planla å kalle oss til å bli en Kirke. Paulus erklærer at Gud ikke bare har utvalgt oss til å stå hellige og plettfrie for hans åsyn, og ikke bare har han gjennom Kristus har velsignet oss med alle disse gaver, men Gud har i sin Sønn utvalgt oss allerede før verdens grunnvoll ble lagt: Gjennom Kristus har han fra sin himmel velsignet oss med alle åndelige gaver, i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt til å stå hellige og plettfrie for hans åsyn. Det vi snakker om fra et historisk perspektiv som kirkedannelse og grunnleggelse, det var allerede planlagt fra verdens grunnvoll ble lagt. Det som gjennom tegn og profetier ble forkynt i det gamle testamentet, blir fullt ut virkelig når Gud tar bolig blant menneskene.

Derfor takker Paulus Gud for efesernes ekte kristentro, den tro de allerede ved sin kjærlighet til de hellige uttrykker, altså ved enhetens og kjærlighetens bånd. Når vi slik betrakter og kontemplerer ordene om at Ordet har oppslått sin bolig blant oss, kan vi forstå enda bedre at å være Guds folk, de helliges samfunn, hverken kan være noe formløst, åndelig eller individuelt. Det er like konkret som at det å bli menneske betyr å bli kjøtt og blod, for vi som er av kjøtt og blod blir født av Ånd og sannhet. Ved begynnelsen av et nytt år, og mens vi fremdeles står midt i julefeiringen, inviteres vi til refleksjon over hvordan vi er og bygger Kristi legeme som familie og som menighet.