5. søndag i påsketiden (C)
I dag videreføres det motivet fra Johannes’ Åpenbaring som vi lyttet til for en uke siden. Det går en klar linje derfra til dagens tekst, selv om vi har tatt et sprang forbi et større parti av boken. Sist søndag hørte vi nemlig om den utallige mengden som hadde kommet fra den store trengsel og hadde tvettet sine kjortler i Lammets blod. De står for Guds trone og dyrker ham dag og natt. I dag kompletteres denne visjonen av himmelens herlighet, når Johannes får se en ny himmel og en ny jord, den hellige by, det nye Jerusalem, som stiger ned fra himmelen.
Dette synet av det nye Jerusalem var nok mye sterkere å bli fortalt om hvis man tilhørte de første generasjonene av jøde-kristne, som kun noen tiår tidligere hadde opplevd at templet i Jerusalem hadde blitt lagt i ruiner. Faktisk var dette årsaken til at en rekke jødiske apokalypser ble skrevet samtidig. Jødene hadde ikke lenger noe sted å ofre, slik det jo også har vært siden, og det var et behov for å forstå hva som hadde skjedd. Ikke minst var det nødvendig å se fremover med håp, hvilket apokalypsene kunne bidra til. Derfor finner vi noen likheter mellom Johannes’ Åpenbaring og de jødiske apokalypsene.
Hos Johannes får vi imidlertid Guds åpenbaring og autoritative ord, og i hans beskrivelse av den nye himmel og jord er det to ting vi kan legge merke til og forsøke å utdype. Det første er forskjellen mellom det gamle og det nye. Det andre vi kan legge merke til er hva den høye røsten sier når det nye Jerusalem stiger ned fra himmelen. Selve synet av det nye Jerusalem får vi anledning til å utdype ytterligere allerede kommende søndag, mens ut av disse to konkrete punkter som jeg har nevnt springer et gledesbudskap for oss på denne søndagen.
Hva betyr det så at den første himmel og jord var forsvunnet i Johannes’ syner, og at havet ikke fantes mer? Tatt i betraktning alle de forferdelige ting som er beskrevet forut for dette, alle slags mulige katastrofer, udyr osv., forespeiles vi her en virkelighet hvor alt det onde har forsvunnet, og hvor ikke en gang minnet om det onde finnes. Hver tåre er tørket bort, døden skal ikke lenger være til. I den nye himmel og jord finnes det ikke noe sted, hverken i menneskets hjerte eller andre steder, hvorfra ondt kan springe ut. Den apokalyptiske fortellingen om kampen mellom det gode og det onde, mellom himmelens engler og de demoniske krefter – om Lammet og Guds seier – er ingen evig, gjentagende runddans. Det er ikke snakk om å skape balanse mellom det gode og det onde. Desto mindre er det godes seier over det onde delvis eller midlertidig. Når Gud sier «jeg gjør alle ting nye» betyr det en endelig slutt på det onde. Det onde har ingen plass i Guds evighet.
Det andre vi skal lytte til i dag, er hva røsten fra tronen sier: Gud har oppslått sin bolig blant menneskene! Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk; som deres egen Gud skal han være blant dem. Parallellen til prologen i Johannes-evangeliet er klar og tydelig. Der kan vi lese at «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss» (Joh 1,14). Hva sier det oss egentlig? I stedet for å kaste håpets anker mot en fremtid som vi ikke ser, kan vi feste det trygt og godt i inkarnasjonens mysterium. I det øyeblikk Gud selv trådte inn i verden, ble menneske, og tok bolig blant oss, var på sett og vis dommen over døden og det onde allerede felt. Med inkarnasjonen begynte det nye. Gud viste sin trofasthet mot sitt skaperverk og mot oss mennesker, som han skapte i sitt bilde.
Trekker vi Jesu ord fra dagens evangelium også inn i dette bildet, blir det klart hvordan alt dette skal gå i oppfyllelse og bringes til en ende. Jesus sier til sine disipler at han er iblant bare en liten stund til og det nye bud, det som forandrer hjerter og sinn, det som fornyer våre liv er: Elsk hverandre. Som jeg selv har elsket dere, slik skal også dere elske hverandre.
p. Hallvard Thomas Hole ofm
DEUS MEUS ET OMNIA 