Herrens Ånd er over meg

3. søndag i det alminnelige kirkeår (C)

Gjennom ordet som i dag blir forkynt for oss gjennom Kirkens liturgi, og som vi nettopp har lyttet til, tar Gud oss med tilbake til hendelser som fant sted omtrent 2500 år siden, dvs. 450 år før Kristus. Profeten Nehemia skildrer veldig spesielle hendelser for det jødiske folkets historie og identitet. Vi kan således ikke forstå dagens lille utdrag, om vi ikke i det minste har et lite overblikk over omstendighetene.

I den store fortellingen husker vi på Abraham som ble kalt av Gud fra sitt hjemsted, Ur i Kaldea, til et land Gud selv ville vise ham og skjenke ham. Etter et par generasjoner var etterkommerne hans i nød, og vi husker hvordan Jakob og sønnene hans bosatte seg i Egypt, hos Josef, som fra å være slave hadde blitt Faraos nærmeste rådgivere. I løpet av 400 år som gikk snudde situasjonen seg for Jakobs etterkommere, og israelittene ble egypternes slaver. Så ledet Moses dem ut av Egypt, men før de fikk komme til det lovede ble de satt på prøve gjennom en 40 år lang vandring i ørkenen. Selv om de var under hardt press, beholdt de landet, og Gud ledet dem til en storhetstid med kongene Saul, David og Salomo. Men så ble landet splittet, og nederlaget ble et faktum da Jerusalem falt og mange israelitter bortført. Rundt år 450, igjen etter en lang tid der folket ble satt på prøve, og noen hadde vist seg trofaste mot Gud, fikk omsider folket vende tilbake til Jerusalem.

Det som skjedde med det jødiske folket på dette tidspunktet ble definerende for utviklingen av den jødiske tro de neste århundrene, også det jødiske trosliv vi møter på Jesu tid, som Jesus vokste opp med og var en del av, og som er beskrevet av evangelistene. Den forbindelsen kan vi se klart og tydelig i dag, mellom første lesning og evangeliet. Først og fremst gjelder det jødenes hellige skrift, Toraen, de fem mosebøkene. Denne fikk sin siste og endelige redaksjon nettopp da i folket hadde vendt tilbake til Jerusalem. Og hva hører vi i dagens lesning? I de dager hentet Esra, den skriftlærde, boken med Moseloven, som Herren hadde gitt Israel. Fra dette øyeblikket begynner hele den jødiske troen å konsentrere seg om Guds ord, og vi hører i dag hvordan hele folket lyttet oppmerksomt til ordene som ble lest, og hvordan den skriftlærde presten Esra, og andre fra presteslekten, dvs. levittene, leste opp fra Moseloven stykke for stykke, og fortolket, slik at folket skulle forstå ordene de hadde hørt.

Denne måten å praktisere den jødiske troen på ble helt sentral. Og synagogen, som vi i dag kjenner som det jødiske gudshus, ble nettopp et samlingspunkt, hvor Toraen ble lest, studert og tolket. Og hvor er det så Jesus møter opp når han begynner sitt virke for å forkynne evangeliet til sine landsmenn og trosfeller? Jo, nettopp i synagogen, slik vi hører i dag: Han underviste i synagogene, og fikk lovord av alle. Så kom han til Nasaret, hvor han var vokst opp. På sabbaten gikk han i synagogen som han pleide. Det som på profeten Nehemias tid var en helt ny måte å praktisere den jødiske religionen på, var på Jesu tid, 450 år senere, helt vanlig. Det hadde han vokst opp med. Det var det han pleide å gjøre.

Det viktige poenget for i dag, og som også må komme til uttrykk når vi tar inn over oss alt dette, er det spesielle med akkurat denne sabbaten i Nasaret, eller kanskje gjenspeiler den også det Jesus gjorde i samtlige synagoger han kom til. Hvorfor finner evangelisten Lukas det viktig å formidle akkurat dette til oss, han som etter eget sigende hadde undersøkte nøye alt det han hadde hørt fra øyenvitner? Med Åndens kraft erklærer Jesus at Jesajas profetier er gått i oppfyllelse, i dag. Jesus er sendt med gledesbud til de fattige, for å forkynne frihet for de fangne osv. Egentlig er det ikke så mye oppsiktsvekkende ved Jesu ord. Han skriver seg inn i den jødiske forteller og tolkningstradisjonen, hvor hendelser i fortid ikke bare hører fortiden til, men mennesket som lever i dag tar del i historien. Aller tydeligst er det ved feiringen av det jødiske påskemåltid. Det avgjort nye med Jesus er Ånden. Det forandrer situasjonen. Det forandrer den religiøse erfaring radikalt, fordi Ånden er ikke bare for Jesus.

Den Ånden Jesus snakker om i dag, som er over ham, er den Ånd som var tiltenkt oss. Ånden er over oss. Hør bare hva Paulus skriver i dag: Vi ble alle døpt i én Ånd … Den ene og samme Ånd vi har fått å drikke av. Paulus legger frem et bilde av Kirken, som en legemlig enhet med forskjellige lemmer, hvor utgangspunktet er dette, at vi aller er døpt i Jesu Ånd. Vi kan si med ham: Herrens Ånd er over meg. Ordet, som de jødiske skriftlærde var opptatt av å lytte til og tolke, for å kunne leve etter det, det ordet blir kjød i oss ved Åndens virke. Og Ånden virker på forskjellige måter i oss, slik at vi tjener hverandre til det felles beste, vår egen og andres frelse.

Spørsmålet vi alle dermed blir stilt overfor i dag, er hvorvidt vi våger å si med Jesus: Herrens Ånd er over meg. Han har salvet meg og sendt meg med gledesbud til de fattige. I det ligger nemlig vårt kristne kall og vår oppgave som verdens lys og jordens salt.

p. Hallvard Thomas Hole ofm