4. søndag i advent (C)
I innledningen til dagens liturgi uttrykker vi gjennom kirkebønnen vårt dype ønske om å bli fylt med nåde. Det er denne samme bønnen som bes av Kirken hver eneste dag gjennom hele året til angelus:
Vi ber deg, Herre, fyll våre hjerter med din nåde, så vi som ved engelens budskap har erkjent at Kristus, din Sønn, er blitt menneske, ved hans lidelse og kors må bli ført til oppstandelsens herlighet.
Bønnemotivet spenner vidt over frelseshistorien: Fra engelens budskap til Maria og Guds Sønns menneskevordelse, via Jesu lidelse, død og oppstandelse, og helt til frelsens fylde og vår egen oppstandelse til herlighet. Hva er det så vi ber om spesielt i dag? Jo, vi ber om at Gud skal fylle oss med sin nåde, at den skal mette våre hjerters jordsmonn slik at vi kan bli ført helt frem til frelsens fylde.
Profeten Mika gir oss i dag innsikt i hvordan Gud i sin store barmhjertighet planla å skjenke den nåde som leder oss til himmelen. Dermed settes rammene for Fredsfyrstens komme. Stedet er Betlehem og det skal skje ved en fødsel. Det er et helt unikt «rammeverk» for frelsesmysteriet, som skal bringe fred. En fred som ikke bare betyr fravær av det onde og trygghet, slik profeten beskriver det, men som også betyr fylde og fullendelse. På sett og vis kan det undre oss at det skjer gjennom en fødsel og et lite barn. På den andre siden kan vi kanskje ikke tenke oss noe mer empatisk, solidarisk og barmhjertig, og nettopp menneskelig, enn at Gud blir menneske.
I Bibelen kan vi lese hos Paulus om «tidens fylde», den tid da Gud utfører sin frelsesplan. Vi kan trygt si at fra det øyeblikk Mikas profetier går i oppfyllelse i Betlehem, så er vi i tidens fylde. Fra det øyeblikk Gud selv ble menneske er det som om hele menneskeheten, og hele universet, er rettet inn mot at alt i himmel og på jord skal sammenfattes i Kristus (se Ef 1,10). Tidens fylde er med andre ord innrettet på frelsens fylde. Det er en realitet vi lever her og nå, men som også venter sin fullendelse ved Kristi gjenkomst.
På denne fjerde søndag i advent er det Marias eksempel som viser oss hvordan vi skal leve i «tidens fylde» her og nå, i påvente av Jesu gjenkomst og frelsens fylde. Dette kommer til uttrykk i Elisabeths ord: Salig er hun som trodde! For Herrens løfte til henne skal gå i oppfyllelse. På grunn av troens fiat er Maria allerede velsignet av Gud, og hun bærer det velsignede barn, Guds Sønn. Noen større velsignelse finnes vel ikke. Guds velsignelse, hans ord, er ikke bare talt over henne, men Ordet har blitt kjød i henne, av hennes egen kropp. Dette erfarer hun med hele seg når hun ved troen er åpen for den nåde Gud gir henne. Salig er hun som trodde. Samtidig er det enda ting som skal gå i oppfyllelse. Engelen Gabriel hadde jo sagt at det ikke skal være ende på hennes sønns herredømme.
All den tid Maria befinner seg i «tidens fylde» og venter på «frelsens fylde», er og forblir hun i «nådens fylde». Kecharitomene er det greske ordet – nådefylt. Det er nettopp det vi ber om i dag: fyll våre hjerter med din nåde. Angelus-bønnen, den vi ber som kirkebønn i dag, går til kjernen i det å bli som Maria. Det er å forbli fylt av nåde. Marias særlige nåde var at hun ble uplettet unnfanget. Allerede fra første stund ble hun bevart fra arvesyndens plett. Det viser oss kraften i Kristi offer. Hun er det ypperste eksempel på at frelsen er helt vederlagsfri, og kun gitt oss ved Kristi fortjeneste.
Forfatteren av hebreerbrevet bekrefter også for oss at vi ved «Guds vilje» er blitt helliget gjennom Jesu Kristi legemes offer, én gang for alle. Kristi legemes offer, at han ble oss lik som menneske, i legeme og sjel, og gjorde Guds vilje, det fører oss til frelsens fylde. Ved det samme offer kan vi, som Maria, bli fylt av nåde.
Når vi samles gudstjeneste står vi selv midt i begivenheten. Nå er frelsens tid! Evangeliets ord blir uttalt over hver og en av oss når vi tar imot Jesus, og likesom Maria bærer ham i vår egen kropp og sjel: Salig er du som tror. Herrens løfte til deg skal gå i oppfyllelse!
p. Hallvard Thomas Hole ofm
DEUS MEUS ET OMNIA 