Gud har gjort store ting for oss

2. søndag i advent (C)

Adventstidens liturgi fyller våre sinn og hjerter med visjoner og bilder på Jesu gjenkomst, oppfyllelsen av Guds løfter, og menneskets frelse til evig liv hos Gud. Andre søndag i advent er intet unntak, når Kirken samles for å lytte til Guds ord og holde gudstjeneste. Profetiene gjennom advent bygger på kjente elementer fra menneskelivet. Det kan være en forsikring om en fremtid uten våpen og krig, et bud om harmoni mellom mennesker og dyr, som i Edens hage, eller en invitasjon til Herrens gjestebud. I dag er det et annet element som får en fremtredende rolle gjennom profeten Baruks oppløftende ord. Jerusalem skal bli kronet som en dronning, bli kledd i rettferdighets kappe og få herlighetens diadem på sitt hode.

Vi kan se for oss den klassiske historien, gjentatt mange ganger i bøker og på film, hvor arvingen til tronen blir jaget bort og må se sitt land og folk lide under fremmed og ondsinnet makt. Ikke sjelden på grunn av en feil han eller hun hadde gjort selv. Men når det avgjørende slaget er vunnet kan helten eller heltinnen komme tilbake, motta seierskransen og ta i besittelse sin rettmessige trone. Om enn forenklet er motivet det samme. Guds ord har imidlertid en annen dybde. Jerusalem kles i rettferdighet og herlighet når Gud selv leder både folket som er hans eiendom og alle folkeslag til Jerusalem, og samler dem fra vest og øst for at de skal vandre i hans herlighet.

Det himmelske Jerusalem stråler av Guds egen herlighet, og veien dit er ikke lenger kronglete. Fjell og hauger er blitt flatmark. Ikke nok med det, de som vender hjem blir båret som på kongestol, ifølge Baruk. Og sant nok. Johannes Døperen, røsten i ødemarken, forkynte omvendelse, dåp og tilgivelse for synder. Når vi lever dette i Kristus gjør vi veien klar for Gud inn til våre egne hjerter, men på veien til Guds hjerte blir vi båret på kongestol av Kristus, all den tid vi forenes med ham gjennom sakramentene. De fyller oss med nåde, bærer oss, og løfter oss opp mot Gud. Når vi har sakramentene er ikke veien kronglete. Vi får bli Guds barn gjennom vann og ord. Vi mottar det evige livs brød og frelsens kalk. Våre synder blir hvite som snø på prestens ord i skriftemålet. Ånden tar bolig i oss ved håndspåleggelse.

Kristus har gitt oss alt, og Paulus skriver til filipperne at han er viss på at han som har begynt så god en gjerning blant dem, også vil føre den til ende, like frem til Kristi Jesu dag. Den hellige Johannes Krysostomos, en av Kirkens fedre, spør derfor i en preken:

Hva mangler du? Du har fått liv og udødelighet i eie, du har fått friheten tilbake, du er blitt sønn, du er blitt rettferdig, du har blitt medarving. Du regjerer med Kristus, og med Kristus er du blitt forherliget. Hva kan vel Faderen gjøre, annet enn å gi deg alt sammen med ham? (Jfr. Rom 8,32). Hva mangler du?

Når Paulus så i dag sier at Kristus skal føre oss frem til den erkjennelse og den innsikt som gir oss evne til å skjelne de virkelige verdier, så minner adventsliturgien oss nettopp på det at Kristus har gitt oss alt. Vi mangler ingenting, og når vi skjelner de virkelige verdier ser vi at i dette ligger unikt kall til å dele med andre, både av tro og av materielle goder, særlig med mennesker som er i nød. Paulus påpeker at den kjærlighet vi har mottatt, den må stadig vokse seg større. Derfor kan vi ikke la noen falle av lasset på vandringen mot det himmelske Jerusalem. Alle må få høre Evangeliet bli forkynt, slik at alt som lever skal få se Guds frelse. Det er ikke mulig å løsrive det glade budskap fra nestekjærlighetens bud, som kaller oss til å bli som den barmhjertige samaritan. Det er også den rettferdighet som Kristus virker i oss, og som vi ved hans andre komme skal få høste fulle frukter av.

Hvis Gud har gjort store ting for oss og fylt oss med glede, la oss da ikke stå tilbake i noe for å gjøre både smått og stort for å glede hverandre, og særlig mennesker som lider virkelig nød. Det er en sann adventsfeiring for Herren, han som gjort oss til sine barn.

p. Hallvard Thomas Hole ofm