Herre, jeg løfter min sjel til deg

1. søndag i advent (år C)

De første ordene fra Guds hjerte som når oss i denne adventstiden, er profeten Jeremias ord om Guds gode løfter: Se, dager skal komme, lyder ordet fra Herren, da jeg oppfyller de gode løftene jeg gav Israel og Juda. Det er ikke en antydning om noe som kan komme til å skje, men en kunngjøring av det som helt sikker kommer til å skje. Det er nettopp i dette at vi finner betydningen av advent. I denne liturgiske tiden ligger forventingen om noe en hendelse som skal finne sted, at Jesus kommer tilbake i herlighet og oppfyller alle Guds løfter.

De neste ukene, som minner oss på både Jesu første og andre komme, skal Kirkens liturgi og Guds ord hjelpe oss til å reflektere over vårt liv og vårt forhold til Gud i lys av nettopp hans andre komme, og når vi skal møte ham ansikt til ansikt. Det er ikke uten grunn at Jesus oppfordrer oss til å våke og be. Og det er heller ikke uten grunn av Paulus i dagens andre lesning minner oss på at vi skal fortsette å gjøre fremskritt på den veien som Gud har kalt oss til å vandre.

Hva er så kjernen i den bønn og årvåkenhet som skal forberede oss på et umiddelbart møte med Jesus? Umiddelbart betyr her tidsmessig, at Jesus kan komme hvilken dag som helst, men også det at vi skal stå for hans åsyn, i hans umiddelbare nærhet. Videre: Hvordan kan vi fortsette å vandre på den veien Gud har kalt oss inn på? Hva slags fylde og fullkommenhet er det vi vandrer mot?

Svaret på disse spørsmålene finner vi i dagens responsoriesalme, salme 25. Vi fikk høre noen utdrag av den. Salmen begynner egentlig slik: Herre, jeg løfter min sjel til deg. Vi ga forsåvidt uttrykk for dette når vi svarte med omkvedet: Til deg løfter jeg mine øyne. Slik salmen begynner, slik fortsetter den også med å gi uttrykk for salmistens dype tillit til Gud: Min Gud, til deg setter jeg min lit. Er det ikke nettopp ved en slik bønn, som gjennomsyrer hele vårt liv ved at vi legger det i Faderens hender, at vi forbereder oss best til hans komme, og faktisk kan vokse mot frelsens fylde? Vi kan ikke sette vår lit til våre egne krefter. Vi må stole på Gud fullt og helt. Det er det eneste som kan forberede oss på møtet med Kristus ansikt til ansikt. Skulle vi falle for fristelsen til å stole på egne krefter, kommer vi unektelig til å tape ansikt.

Det vi kan støtte oss til er at Guds Sønn selv ble menneske, for å forberede oss på å bo i Gud, og forberede Gud til å bo i oss. Derfor vil vi ikke bare løfte vårt blikk, men også løfte vår sjel til Gud, for allerede nå å være nær ham, og på en måte «bli vant til» å være i ham. Å ha tillit til Gud i alle livets omskiftelige omstendigheter forbereder oss på det endelige hamskiftet, når vi med sjel og kropp skal synke ned i Guds uendelige kjærlighet.

Jesu egne ord i dagens Evangelium, om sitt andre komme, er ved først øyekast ikke vel egnede til å bygge opp under håp og tillit. Han legger ingenting imellom når han profeterer om sitt kommer, og pynter ikke på noe: Jorden skal folkene leve i angst og urolig lytte til havets og brenningens torden; og mennesker skal forgå av redsel og gru for verdens skjebne; for selv himmelkreftene skal gå av lage. Hvis vi skulle fylt på med flere detaljer fra andre skriftsteder tegner det seg et dystert bilde av Jesu gjenkomst, men forkynnelsen er tross alt godt nytt. Jesus sier det selv, når han oppmuntrer oss til å vente intenst på dette øyeblikket: Rett ryggen. Løft hodet. Befrielsen er nær.
Dette er adventstidens «hemmelighet», kun åpenlys for dem som følger Kristus og tror på ham. Kristi gjenkomst er ensbetydende med at befrielsen er nær. Frelsens fylde nærmer seg.

I lys av dette mysterium ser vi også at intet uttrykker vår tillit til Gud mer enn vår bønn under Den hellige messe. Eukaristien gjør frelsens mysterium nærværende for oss her og nå, både som Kristi offer på korset og som pant på det evige liv. Samlet rundt alteret synger vi med engler og erkeengler «hellig, hellig, hellig». Forenet med de hellige i lovsangen foran Lammets trone, forkynner vi her på jorden hans død, vi lovpriser hans oppstandelse, og venter på hans komme i herlighet. Forenet med Gud og med hverandre i liturgien, tar vi steg på den vei Jesus har utpekt, og som apostelen oppmuntrer til å fortsette å gå på. Her løfter vi vår sjel til Gud, og lar kropp og sjel forene seg med Jesu legeme og blod, sjel og guddom.

Her styrkes våre hjerter, så vi kan stå plettfrie, helliggjorte frem for vår Gud og Far, den dag vår Herre Jesus holder sitt inntog sammen med alle sine hellige.

p. Hallvard Thomas Hole ofm