Kristi kongefest (B)
I det tredje århundre f.Kr. blomstret en spesiell type litteratur i den israelske kulturen, den som kalles apokalyptisk. De apokalyptiske tekstene er rett og slett åpenbaringer, tekster som bærer på en «avsløring» av fremtiden. Noen av disse tekstene befinner seg i Bibelen, og er en del av Guds ord, mens en hel del er ikke-bibelske, som likevel vitner om at dette var en viktig sjanger på dette tidspunkt i Israels historie. Daniels bok, som vi leste fra i dagens første lesning, markerer begynnelsen på denne perioden.
Det karakteristiske med denne delen av jødisk litteratur er at den uttrykker et håp om at Israel igjen skulle opprettes som et fritt og uavhengig kongerike, styrt av Guds lover. Dette skulle dessuten bli realisert av en messias, et menneske sendt av Gud. I noen jødiske kretser ventet man til og med på flere messiaser, fordi ideen om en messias, som betyr «den salvede», kunne knyttes både til prester, profeter og konger i det gamle Israel.
Lengselen etter Messias’ komme var ikke det viktigste i det jødiske folkets religiøsitet, men dagens lesning fra profeten Daniels bok presenterer en høyst aktuell forventning, både om en mann sendt fra Gud og et evig rike: Med himmelens skyer kom det en som var lik en menneskesønn … Hans herredømme er et evig velde. Med et blikk på dagens evangelium ser vi også at dette ble et hovedtema for hele prosessen mot Jesus.
De jødiske lederne anklaget Jesus for gudsbespottelse, for å ha utropt seg selv til Messias og Guds sønn. Det var imidlertid ikke nok til å få ham dømt til døden i henhold til romerske lover. Derfor lød anklagen de kom til Pilatus med, at han hadde utropt seg til jødenes konge. Det var ikke lenger en religiøs tittel, men en politisk tittel som var knyttet til reell, verdslig makt. Pilatus spør Jesus: Så, du er jødenes konge? Denne anklagen mot ham lot også Pilatus til slutt skrive på en tavle som forkynte det Jesus hadde gjort seg skyldig i: Jesus fra Nasaret, jødenes konge.
I løpet av dialogen med Pilatus gjorde Jesus det klart at hans rike ikke er av denne verden. Når vi tolker profeten Daniels ord i samsvar med Jesu liv og død, blir det også klart at Daniels profeti fremdeles ikke er oppfylt. Selv om Menneskesønnen allerede har kommet, så er hans rike ennå ikke fullendt. Jesus sier selv at hans rike er ikke av denne verden. Derfor venter vi på hans andre komme i herlighet, de dødes oppstandelse, og det evige liv. Samtidig vet vi at hele hans forkynnelse i løpet av de tre årene hans offentlige virke varte, var konsentrert om Guds rike og hvordan det nå var kommet nærmere mennesket.
Guds rike er noe som realiseres allerede her og nå, i påvente av fullendelsen. For oss som har blitt Guds barn ved dåpen er Kristus Kongen, og hans herredømme realiseres allerede i og gjennom oss. La oss bare høre hva Johannes skiver i Åpenbaringen, den eneste apokalyptiske boken i Det nye testamentet: Jesus Kristus, høvdingen over jordens konger som elsker oss, har løst oss av våre synder med sitt blod og gjort oss til et kongelig folk av prester for Gud.
Johannes viser tydelig hvordan alle mennesker som blir født på ny ved dåpen blir salvet. Dette kommer til uttrykk i dåpsliturgien når vi blir salvet med krismaoljen, og presten uttaler ordene: Han salver deg med frelsens krisma, for at du, som er innlemmet i hans folk, inntil det evige liv må høre Kristus til, han som selv er prest, profet og konge. Slik realiseres den messianske sendelse når Guds rike opprettes i oss. Ikke verdslig og politisk, men individuelt og universelt, når vi blir kalt til å vitne om sannheten personlig og i Kirkens fellesskap. Det betyr ikke at det verdslige og politiske er utelukket fra vårt kristne liv, men at vi også her skal gi vitnesbyrd om sannheten. Det er en vesentlig forskjell fra den messianske forventning som lå i den profetiske og apokalyptiske litteraturen, i hvert fall slik jødene tolket den i tiårene før Jesu komme.
Jesu rike er ikke av denne verden. Det innebærer at den høyeste realiseringen av Guds rike på jorden er når vi personlig og i Kirkens fellesskap samles rundt alterbordet for å vitne om Sannheten: vi forkynner hans død og lovpriser hans oppstandelse, inntil han kommer igjen som hele verdens Konge. Dette sannhetsordet og vitnesbyrdet bærer vi med oss ut i verden, til frelse for mennesker.
p. Hallvard Thomas Hole ofm
DEUS MEUS ET OMNIA 