Du skal elske

31. søndag i det alminnelige kirkeår (B)

Dagens evangelium forteller om en uvanlig situasjon, tatt i betrakting hvordan Jesus vanligvis behandler fariseerne og de lovkyndige. Som regel pleier vi å være vitne til at Jesus har et distansert forhold til dem og er ganske så kritisk. Når han kaller dem hvitkalkede graver, eller kritiserer dem for ikke å leve slik de forkynner, da er han mildt sagt lite imøtekommende. Det er ikke situasjonen i dag. Tvert imot er han svært så imøtekommende, og berømmer til og med den lovkyndige for hans forstand og avslutter samtalen med de oppmuntrende ordene: «Du er ikke langt bort fra Guds rike».

Dette er et personlig møte. Det er ikke den store gruppen av lovkyndige som har kommet for å kritisere Jesus, men en enkelt person har blitt slått av undring over de ord som kommer fra Jesu munn. Han har et oppriktig hjerte og søker sannheten. Jesus imøtekommer ham, slik han imøtekommer ethvert menneske som har selv den minste lengsel i seg etter å treffe ham. Dette møtet som vi er vitne til i dag blir særdeles varmt og inderlig, for disse to mennene snakker om det vakreste i livet: kjærligheten. Og begge to berømmer hverandre for å ha forstått hvilken plass kjærligheten skal ha i livet. Ingenting er så viktig som den, for «noe større bud enn disse finnes ikke», og de er «langt mer verd enn alle brennoffer og andre offer».

De fleste mennesker vil nok langt på vei være enige i at kjærlighet er det viktigste i livet. Hvilken betydning har det ikke at barn vokser opp med omsorgsfulle og kjærlige foreldre? Hvor stor er ikke lengselen etter kjærlighet hos tenåringer? Elsk meg! Lik meg! Når vi ser hva ungdommer skriver til hverandre på sosiale medier kan vi se deres håp om å bli sett og hørt, dette voldsomme behovet for å bli elsket. Og selv om vi som voksne klarer å styre våre følelser, så har vi også dypest sett dette behovet.

Det dobbelte kjærlighetsbudet kommuniserer likevel noe annet enn at vi alle sammen har et behov for kjærlighet. I dagens samfunn, med sitt fokus på menneskerettigheter, ville vi kanskje sagt: «alle mennesker har rett til å bli elsket». Kjærlighetsbudet forteller oss noe diametralt annerledes: «alle mennesker har plikt til å elske». Det er et bud, et påbud: «Du skal elske Herren din Gud[…]du skal elske din neste». I sin encyklika Deus caritas est – Gud er kjærlighet, påpekte Pave Benedikt, at det her finnes en naturlig innvending: «Kan man pålegge noen å elske? Man kan ikke befale noen å elske, kjærligheten er jo en følelse som er eller ikke er der, og som vi ikke kan mobilisere bare ved å ville det». Det blir ikke bedre av at første del av budet omhandler kjærlighet til Gud, som vi verken kan se eller ta på. Hvis ingen har sett Gud, hvordan kan vi da elske ham?

For virkelig å forstå hva dette dobbelte budet om kjærlighet betyr må vi altså støtte oss på enda noe annet, som formidles gang på gang i Kirken, men som synes ikke å trenge nok inn i oss. «Kjærligheten er dette, at Gud elsket oss først», og denne kjærligheten har han gjort synlig for oss i Jesus Kristus ved å sende ham, sin «enbårne sønn, til verden og slik gi oss livet ved ham». Gud er synlig for oss, og han har vist sin kjærlighet til oss. Det heller ikke snakk om en abstrakt kjærlighet, men han viser den når han åpner sitt hjerte for oss på korset, når han oppstår fra de døde, når Den Hellige Ånd blir inngytt i disiplenes hjerter, når Ånden virker gjennom ord og sakrament den dag i dag, når vi får oppleve gleden av å være et fellesskap av troende. Alt dette peker mot den kjærlighet Gud har til oss.

Derfor kan vi også svare ham, vi kan svare med kjærlighet og faktisk følge det budet som i dag blir så ettertrykkelig fremhevet i 1. lesning og i Evangeliet. Påbudet er da ikke lenger et påbud, men det er den mest naturlige ting verden. Vi blir fylt med kjærlighet, Guds kjærlighet, og Pave Benedikt skriver: «siden Gud har elsket oss først, kan kjærligheten også spire frem som et svar hos oss». Det tilsynelatende umulige påbudet om å elske sin neste som seg selv, og det som der ligger implisitt, at vi er kalt til å elske alle mennesker, det bli plutselig mulig for oss. For vi kan elske med den kjærligheten som Gud planter i våre hjerter. Kristi egen kjærlighet til alle mennesker kan komme til utrykk gjennom hver og en av oss. Det gjør det mulig for oss å se igjennom den enkeltes ytre, og se at de innerst inne venter på et tegn på omsorg og kjærlighet. Med Guds kjærlighet i våre hjerter ser vi heller ikke bare mennesket, som trenger denne omsorgen, vi ser Guds eget bilde innprentet i den andre, i dere kropp og sjel.

Satt i den riktige sammenhengen ser vi at det dobbelte kjærlighetsbudet gir mening: kjærlighet til mennesket fordrer kjærlighet til Gud. Kjærlighet vokser ved kjærlighet, og når vi er samlet til søndagsmessen kan vi sammen kontemplere de tegn på kjærlighet som Gud gir oss: korset, nattverden, fellesskapet.

p. Hallvard Thomas Hole ofm