Kallet til hellighet

Allehelgensfest

På tross av høstmørket som alltid setter sitt preg på november, så begynner måneden med et lyspunkt for troen; allehelgensfest. Vi gleder oss over den ære som allerede tilkommer dem i himmelen, vi ber om deres forbønn, vi tar eksempel fra deres liv, vi ser frem til å ta del i den samme herlighet, og sammen med dem ser vi også frem til oppstandelsens dag.

I kirkebønnen for dagens høytid, som vi ba ved begynnelsen av messen, uttrykte vi det sentrale ved nettopp denne feiringen, at vi ærer alle Guds helgeners gjerning med én høytid og ber om nådens rikdom på deres forbønn. Det samme kommer til uttrykk når vi i prefasjonen bærer frem den eukaristiske takksigelse for den himmelske herlighet Gud har gitt dem del i, og det eksempel Gud gir oss gjennom dem, til hjelp og forbilde på vår egen vandring.

Som oftest har denne takksigelsen et helt personlig tilsnitt, når vi i liturgien setter ord på de gjerninger Gud har gjort gjennom helgenen. I prefasjonen for hellige Frans takker vi Gud for at han gjennom Frans har vist oss hva det vil si å elske alle Guds skapninger. I prefasjonene for Maria takker vi selvfølgelig for at hun ble Guds Mor og vår Mor. I prefasjonen for Johannes Døperens fødsel takker vi Gud for at det var han som utpekte Guds Lam. I prefasjonen for hellige Peter og Paulus takker vi for at deres misjon, henholdsvis blant jøder og hedninger, og samlet alle i én Kirke.

Alt dette viser oss at kallet til hellighet er et helt personlig kall i Kirken, og at hver og én av oss er kalt å leve vårt liv med og for Gud. Vi hviler ikke på laurbærene av de helliges forbønner og fortjenester, men er kalt til å leve våre egne liv i dyp forening med Kristus. Helgenenes forbønn kan hjelpe oss til det, og deres eksempel kan styrke oss, men de er ingen erstatning. Vårt liv er forenet med Kristus, men likevel kan det av og til være vanskelig å se hvordan. Nettopp da er det godt å ha helgenene. Deres eksempel konkretiserer for oss hva det vil si å ta opp sitt kors, følge etter Kristus og forbli forenet med ham.

Når foreldre mister et barn kan de se til Jomfru Maria og hennes lidelse, da hun tok imot Jesu døde kropp fra korset. Maria viser oss hvordan vi i slike tragiske situasjoner forblir forenet med Kristus. Når vi er bekymret over jordens fremtid og de katastrofale konsekvenser menneskets behandling av naturen kan få, så viser hellige Frans oss at omsorgen for naturen og alle skapninger er rotfestet i Guds kjærlighet til alt han har skapt. Når vi har mistet tråden i ekteskapet, og begynner å skli fra hverandre, så kan vi se til det hellige ekteparet Louis og Zelie Martin, og se at kjærligheten i det sakramentale ekteskap først og fremst må være rotfestet i bønn og vårt personlige forhold til Gud.

Ikke uten grunn er det at vi derfor på denne festdagen hører evangeliet om de åtte saligprisningene. De var nettopp en veileder for helgenene, og de er en veileder for oss, og forteller hva det vil si å være hellig. I pavens nyeste ekshortasjon om kallet til hellighet, som nå nylig er kommet på norsk, i hvert fall deler av den, minner Pave Frans oss nettopp på saligprisningenes betydning. Han skriver: «Ved å gi oss Saligprisningene forklarte Jesus i all enkelhet hva det betyr å være hellig. De kan anses som den kristnes identitetskort. Så hvis noen spør seg: Hvordan kan man være en god kristen?, er svaret enkelt: Hver av oss må på sin måte gjøre det som Jesus sier i Saligprisningene» (Gaudete et exultate, 63).

Når Jesus sier at fattigdom, ydmykhet, renhet, barmhjertighet, medlidenhet, rettferdighet, fredsælhet og tålmodighet er veien til hellighet, så er det to ting vi kan være sikre på. For det første at vi ofte kommer til å måtte gå motstrøms i forhold til resten av verden, ja, til og med i forhold til våre nærmeste, familie eller venner. For det andre kan vi være sikre på at Jesus leder oss til himmelen, slik han har ledet skaren av helgener før oss, den skaren vi i dag ærer.

p. Hallvard Thomas Hole ofm