Det kors vi bærer er kjærligheten

24. søndag i det alminnelige kirkeår (B)

Når vi leser Markusevangeliet kan vi legge merke til at avsnitt og kapitler veldig ofte begynner med lignende ord som i dag, at på den tid drog Jesus ned mot landsbyene. Eller at han går opp i fjellet. Eller at han tar båten. Jesus er så å si hele tiden underveis. I dagens tekst får vi også den første indikasjonen hos Markus om hvor han er på vei. Den første av tre forutsigelser om menneskesønnens død og oppstandelse. Gjennom hele sitt offentlig virke og sin vandring er han på vei mot Jerusalem, hvor menneskesønnen skal få meget å lide. Han er på vei mot sin påske.

Den jødiske påskefeiringen var et minne om en hendelse som for fremtiden skulle definere det jødiske folket og deres identitet; utgangen fra Egypt, vandringen gjennom det røde hav, og innstiftelsen av pakten. Derfor feiret Jesus påske hvert år, men i dag hører vi altså den første antydningen om at Jesus egentlig er på vei mot noe mer – hans egen påske. Den påsken jødene feiret var kun et bilde på hva som skulle skje når han, Jesus, skulle bli slått i hjel og skulle oppstå etter tre dager.

Den gangen ledet Gud folket ut av Egypt.
Nå leder han oss ut av synden.
Den gang lot han dem gå tørrskodd over det røde hav.
Nå leder han oss gjennom dødens port til himmelen.
Den gang forenet Gud seg med folket ved å opprette en pakt med det.
Nå forener han seg med oss ved å gi sin Hellige Ånd.

Hvorfor er denne sammenligningen viktig? Jo, fordi på samme måte som hendelsene fra gammelt av definerte Israels identitet, slik er hendelsene på Golgata helt essensielle for vår identitet som kristne. Vi får vår verdighet tilbake ved syndenes forlatelse. Vår identitet som Guds barn blir gjennomopplivet ved vår deltagelse i Jesus død og oppstandelse ved dåpen. Og til slutt blir vi guddommeliggjort, fordi vi blir forvandlet av Den Hellige Ånd som vi mottar.

Alt dette gir imidlertid mening først når hver enkelt av oss svarer på det spørsmål som Jesus stiller sine disipler: Enn dere, hvem sier dere at jeg er? Ja, hvem tror du at Jesus er? Svaret vi gir definerer oss og vårt forhold til Gud. Vi er kalt til å svare sammen med Peter, sammen med Kirken, med én stemme: Du er Messias. Det er jo nettopp han som gir oss verdigheten tilbake ved å vaske våre synder med blodet fra korset. Han gir oss nytt liv ved å ofre sitt eget liv. Han overgir sin ånd i Faderens hender, for at Guds Ånd skal bli sendt oss, Ånden som guddommeliggjør.

Derfor burde det egentlig ikke forundre oss at Jesus umiddelbart blir krass når Peter vil forhindre alt dette: Bort fra meg Satan. Du har ikke sans for Guds veier. Ikke uten grunn kaller vi satan menneskets fiende. Han vil ikke at vi skal bli frelst. Han vil ikke at vi skal bli guddommeliggjort.

Det svar vi gir på Jesu spørsmål fordrer likevel noe mer. Jakob spør: Hva nytter det om en sier at han har tro? I seg selv er den død, om den ikke får vise seg i handling. Det er også dette Jesus antyder i dag, når han i avslutningen sier til folket og disiplene, at den som har tro, den som vil slutte seg til meg, han må ta opp sitt kors og følge meg.

Jeg benytter anledningen til å peke på hellige Frans av Assisi som et ypperlig eksempel på hva det vil si å ta opp sitt kors og følge Jesus. Hans eget radikale liv i fattigdom og ydmykhet skinner for oss den dag i dag. Hans kjærlighet for krybben og korset har gitt ringvirkninger helt til våre dager. Hans kjærlighet til mennesker, og særlig de fattige og syke, rører ved våre hjerter. Hans kjærlighet til Guds skaperverket gleder oss. I et eget brev til de troende, til legfolket, taler Frans også direkte til hver enkelt av oss. Dette er det brevet som ga opphav til den fransiskanske legordenen:

I Herrens navn! Alle som elsker Herren av hele sitt hjerte, av hele sin sjel og sinn, av hele sin kraft og elsker sin neste som seg selv, og hater sitt eget legeme med dets synder og laster og tar imot vår Herres Jesu Kristi legeme og blod og bærer frukter som er omvendelsen (botferdigheten) verdige: hvor salige og velsignede er disse menn og kvinner når de gjør dette og holder ut i dette, for Herrens ånd hviler over dem.

Korset som vi har fått å bære er, intet annet enn å elske Gud og vår neste som oss selv. At korset er et tegn på Guds kjærlighet til oss, og at det kors vi bærer er kjærligheten til Gud, til mennesket og til skaperverket, det er den bevisstheten som følger den fransiskanske bevegelsen helt siden Frans og frem til i dag. Kanskje kaller Gud nettopp deg til å følge etter Jesus sammen med hellige Frans av Assisi.

p. Hallvard Thomas Hole ofm