Lukk deg opp!

23. søndag i det alminnelige kirkeår (B)

Guds ord som lød gjennom profeten Jesaja har skrevet seg inn som en av de vakreste tekstene i Det gamle testamentet, i hvert fall for mitt vedkommende. Da tenker jeg ikke først og fremst på den litterære formen, men på substansen den formidler. Det er en profeti til israelsfolket, om at Herren snart skal dømme verden og da gjøre gjengjeld for urettferdighet, synd og ondskap: Nå kommer han for å straffe, Gud vil gjøre gjengjeld. Og hvilken straff er det ikke! En vakker gjengjeldelse! Han kommer selv og frelser dere.

Jesaja forkynte allerede 700 år før Jesu fødsel og profeterte altså om det som er selve kjernen i det kristne budskap, det som er kilde til all vår glede og alt vårt håp. Gud kom selv til oss. Han kom for å frelse oss. Nettopp det er kristendommens kjerne: Jesus Kristus er Guds Sønn. Han kom for å ta på seg våre synder og fjerne dem helt ved sin død på korset. Det er denne hendelsen som forvandler virkeligheten og mennesker. Jesaja profeterte at da skal blindes øyne åpnes og døves ører lukkes opp, da skal den lamme springe som hjorten, og den stumme skal juble med sin tunge. Den som møter Jesus blir virkelig transformert og forvandlet, både i det indre og det ytre.

Hvis vi plasserer oss selv blant hendelsene i dagens evangelium, blir vi også vitner til en slik forvandling. Igjen en vakker tekst som forteller oss at Gud ønsker å møte oss personlig, én til én. Noen folk på stedet der Jesus passerte tok med seg en døvstum til Jesus, for at han skulle legge hendene på ham. Men Jesus tar den døve til side, bort fra folkemengden. Han gjør ikke noe for å vise seg frem. Ingen billig og effektiv markedsføring. Jesus vil møtes personlig. Han vil berøre den døves kropp og sjel. Det er ikke den døve som kommer til Jesus, men Jesus kommer til ham. Han kommer for å frelse.

Hvor mye lengter vi ikke etter å møte Jesus på akkurat den måten, ansikt til ansikt. At han ser oss, tar oss til siden, og vil tilbringe tid bare med oss. Vi lengter etter å bli berørt av Gud, som på et blunk kan ordne livene våre og løse våre problem. Vi ønsker å være lykkelige, og ikke nedsunket i vanskeligheter og livsproblemer. Men selv om vi tror at Gud kan gjøre oss lykkelige, så virker troen også som noe besværlig. Messe hver søndag? Be hver dag? Faste på fredager? Skrifte?

Satt på spissen høres det strevsomt ut. Men det viktigste spørsmålet forblir hva som er i vårt hjerte. Hva er hjertet mitt fylt av? I dag taler Jesus nemlig ikke bare til den døve, men også til hver av oss: Effatha. Lukk deg opp! Lukk opp ditt hjerte for mitt nærvær. La meg komme til ditt hjerte. La meg ta bolig i ditt hjerte, så vil du se at alt kommer til å forandre seg; ditt liv, ditt forhold til andre mennesker, ditt forhold til messen, ditt forhold til bønn.

Hvis du til nå ikke har klart å se hvor vakker troen og Kirken er, eller noen har tilslørt det, så åpner Jesus dine øyne slik at du kan se det. Hvis du har hatt vanskelig for å lytte til Guds ord og forstå dem, så åpner Jesus dine ører og gir kunnskaps og forstands gave. Hvis det er vanskelig å motivere seg til å gjøre det gode, så skal han hjelpe deg slik at du springer som hjorten til det. Hvis troen er tørr og livløs, så vil du se at fra sakramentene springer ut en kilde til Guds nåde som oversvømmer ditt liv.

Jakobs brev minner oss også om noe oppløftende i denne sammenheng. I verden blir du kanskje målt og bedømt ut i fra det du har; hva slags venner du har, hva slags jobb, hvor mange biler, hvor mye penger. Her i kirken derimot, hvor Jesu nåde er i sentrum, her er det ikke hensyn til rikdom og status. Alle er invitert til den rikdom av nåde som finnes her. Bare lukk deg opp!

P. Hallvard Thomas Hole